Shopping og kjønn

Forsøk på feltarbeid. Hvor tradisjonelle er egentlig vi nordmenn når det kommer til kjønnsrollemønstre på handletur på IKEA?

 

Takk til Nina Aubert, Hanna Hauan og Audun Vindøy samt strålende seminarleder Tone Wang.

 

AV MARIA CHRISTOPHERSEN

 

Å finne feltet

Som en del av vår streben etter å bli gode sosialantropologer, bestemte vi oss for å la det briste eller bære og forsøke feltarbeid gjennom deltagende observasjon. Vi ville dra et sted vi kjente og et sted vi trivdes. Når man først skal på feltarbeid, hvorfor ikke dra et sted man faktisk har interesse av å dra til? Vi bestemte oss for å dra til IKEA på Furuset; et sted vi alle trives, ikke minst på grunn av mulighetene for god og billig mat. Videre er IKEA et sted man kan oppholde seg over lengre tid uten at dette framstår som rart eller ”out of place” i Mary Douglas sin ånd. Vi bestemte oss for å henge i sengeavdelinga. Her ville vi observere samhandlingsmønstre mellom par på handletur. Tema ble dermed kjønn; alltids like aktuelt. Flere av gruppemedlemmene antok at vi nordmenn er nokså likestilte også når det kommer til shopping på IKEA. I hvert fall når det gjelder den yngre garde. Men der fikk vi oss en kraftig overraskelse.

 

Deltaker versus observatør

Vi var noe usikre på hvordan vi egentlig kom til å kunne delta i feltet. Det var tross alt deltids feltarbeid på lavt nivå det var snakk om. Var det nok å være tilstede på arenaen vi forsket på? Var det nok å titte på senger og late som om vi var handlende? Eller måtte det mer til? Hvordan finne balansen mellom deltaker og observatør? Vi var først og fremst redd for å være for lite deltagende, men kanskje det også går an å være for deltakende og for lite observerende? Hvor langt kan man gå før man står i fare for å ”go native”? Problemstillingen hang over oss og framsto som en skremmende balansekunst hvor vi fort kunne tippe over i enten den ene eller andre rollen; deltaker eller observatør. Enda godt svmet1010 legger til rette for et lite skremmende eksperiment med lav terskel før vi eventuelt gir oss ut på et enda større og mer omfattende feltarbeid som trolig er noe lengre unna kjente omgivelser.

 

Par på handletur

Da vi først satt oss på sengene hadde vi med oss hver vår kaffekopp og hver vår blokk. Etter hvert skjønte vi at dette ikke var så lurt. Kaffekoppene og blokkene distanserte oss fra feltet og gjorde oss mer observerende enn deltagende. Vi gjemte derfor kaffekoppene våre under senga. Uten kaffekopper og uten blokker i hendene fungerte det for så vidt bra å sitte på sengene og i blant tusle fram og tilbake på avdelingen. Videre opplevde vi at det fungerte enda bedre å tusle rundt i to par istedenfor i en gruppe på fire. Vi dominerte ikke feltet når vi kun opptråde i par, og andre par tok ikke like stor skritt rundt oss som de gjorde når vi gikk rundt i en gruppe på fire. Kort oppsummert var IKEA et bra sted for å observere par på handletur. Det var store åpne rom hvor det var tillatt å se seg rundt.

 

I feltet var verbal kommunikasjon ikke lett tilgjengelig. Det var tross alt vanskelig å komme nær nok for å overhøre samtaler. Når jeg kom veldig tett opp til et par som sto og så på en seng, sluttet de å snakke og så på meg mens de ventet på at jeg skulle bevege med videre. Heldigvis, oppdaget vi at ikke-verbal kommunikasjon var vel så interessant og ga et godt innblikk i kjønnet adferd på handletur. I tilknytning til dette merket vi oss hvor viktig det er å ha en problemstilling og metode som tjener hverandre. Videre er det utrolig beleilig å forske på et faktisk felt som eksisterer i form av avgrenset tid og rom. Man kan tross alt ikke forske på kjønn gjennom feltarbeid om man ikke har en arena hvor man kan komme inn og observere adferd knyttet til problemstillingen. Ikke bare må den observerbare adferden være knyttet til problemstillingen, den må også kunne belyse den på en fruktbar måte. Greit å ta i betraktning når jeg eventuelt skriver en prosjektskisse til masterprogrammet.

 

Tradisjon tro

Etter hvert ble det klart: par på handletur på IKEA Furuset har tydelige observerbare kjønnsrollemønstre. Og ikke minst, tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Langs den oppmarkerte stien gjennom sengeavdelingen kom den ene mannen etter den andre rolig tuslende i jevnt tempo med enten handlepose eller handlevogn. Foran og bak suste kvinnen med den ene hånden pekende på både det ene og det andre. Mannen viste eventuell interesse ved å nærmere inspisere utpekt objekt og sjekke det praktiske som pris, mål, kvalitet og lignende. Dette utspant seg med ikke-verbal kommunikasjon. Hun styrte fram og tilbake, han gikk jevnt med handleposen eller handlevognen. Det var konsekvent og uavhengig av alder. Kun i et tilfelle overtok en eldre kvinne posen fra mannen (tilsynelatende sønnen, han var ganske ung). Dette var fordi mannen skulle ta fram målebåndet for å måle senger og dermed trengte frie hender. Etter å ha fullført det praktisk orienterte oppdraget med målebåndet overtok den unge mannen handleposen igjen.

 

Et lite råd til feltarbeid

Med andre ord, forhåndsantagelsene våre om at vi nordmenn er nokså likestilte også når det kommer til shopping på IKEA, stemte ikke overens med det vi faktisk observerte. I det jeg anerkjente hvor feil vi hadde tatt, husket jeg noe av det første jeg lærte angående feltarbeid. Det var Rune Flikke som underviste sosant1000 mitt første semester på sosant. Han sa at det beste var å finne en hypotese og dermed jobbe som fy og f i feltet for å motbevise denne hypotesen. Hvis hypotesen fortsatt holdt stand hadde den kanskje noe for seg. Hypotesen vår angående par på handletur på IKEA holdt slettes ikke stand. Selve hypotesen sa kanskje mer om oss og våre fordommer, eller eventuelt forhåpninger, enn om hvordan vi oppfører oss når vi drar for å kjøpe seng sammen med partneren.

 

Likestilling?

For å ta våre observasjoner et lite hakk lenger kan det være verdt å merke seg at våre mødre, for de av oss som har mødre blant 68-generasjonen, jobbet hardt for å legge til rette for likestilling gjennom viktige strukturelle grep og endringer. Men det er fortsatt langt igjen. Rammene for likestilling er kanskje tilstede, men ikke innholdet. Våre tankemønstre og ikke minst adferdsmønstre henger fortsatt igjen i dype tradisjoner hvor, som en av mine kvinnelige informanter sa under intervjuet, ”jeg bryr meg mer om hvordan det ser ut hjemme”. Er det private hjemmet fortsatt den kvinnelige sfæren? Enda kvinner har kommet inn i offentligheten, er det fortsatt de hjemmelige verdiene kvinner knytter seg til? I følge våre observasjoner på IKEA er det langt igjen til det blir et faktisk felles prosjekt å innrede hjemmet. Kanskje er det praktiske hensyn. Kanskje ikke begge parter i et parforhold kan ha like mye å si for hva og hvor og hvordan alt skal være hjemme. I følge den mannlige informanten i nevnte intervju er det fortsatt ”hun [som] har siste ordet”.

 

Og til de som mener det er uinteressant hvorvidt kvinnen innreder hjemmet eller ikke: Kvinnen som tar avgjørelser i hjemmet kan ikke sees uavhengig av den store overvekten av menn i lederstillinger som tar avgjørelser i den offentlige arena.

Vår utenlandskorrespondent rapporterer: Reisebrev fra utveksling i New York

Utveksling ved Columbia University, NYC – pro’s and con’s rett og slett, som burger og pottitfries. 

AV VILDE FASTVOLD THORBJØRNSEN

Pro: New York, I rest my case.

Con: 6 millioner kjemper om plassen på subwayen om morgenen.

Pro: Som god nordmann fostret på Friends og Madonna er språket mer eller mindre morsmål.

Con: Som god nordmann fostret på Friends og Madonna er mitt engelske akademiske språk i overveiende grad passivt. Festelig da det var tid for midterms.

Pro: Studentene er utrolig flinke og de aller fleste som rekker opp hånden har noe innsiktsfullt å komme med.

Con: Studentene er utrolig flinke og de aller fleste som rekker opp hånden har noe innsiktsfullt å komme med, bortsett fra de som har det med å sette seg ved siden av meg og skrive lapper som dette om læreren: ”OMG I feel like I’m having hot S&M mind sex with him right now” … 

Pro: Michael Taussig.

Con: Michael Taussig er superstar på CU, så kursene hans er fulle fra første dag av pre-registration, som begynte om lag to måneder før jeg kom til landet.

Pro: Besøkende til Columbia på åpne gjesteforelesninger de siste månedene inkluderer: Bruno Latour, Carlo Ginzburg, Peter Sloterdijk, Muhammad Yunus, Paul Muldoon og Joseph Stiglitz.

Con: Columbia er Stort. De som syntes Blindern er skummel og fremmedgjørende…

Pro: Nesten alle bygningene er modellert på greske og romerske templer.

Con: Barnes&Nobels’en på campus har flere Columbia-turisteffekter enn bøker.

Pro: Sjarmerende Bookculture ligger to kvartaler sørover.

Con: Byråkrati, det er en hel masse av det.

Pro: Amerikansk serviceinnstilling er ikke som fransk serviceinnstilling.

Con: Midterms. Dobbelt så mange eksamener, altså.

Pro: Noen kurs består av kun seminarer med max. 15 elever der man kommer foreberedt til hver gang og – faktisk – diskuterer artiklene.

Con: Alle har tyve ganger mer trening enn deg i å tenke selvstendig og ha egen meninger i forhold til pensum.

Pro: Læring. Masse, masse læring.

Con: Alt man ikke får tid til fordi man studerer og studerer.

Pro: Dyr skole=snill på karakterer i USA.

Pro: Dyr skole=snill lånekasse i Norge.

Con: Skal man til Columbia må man søke utenom UiO-avtalene, m.a.o.: ingen hjelper deg med noe som helst, du må ta TOEFL-test og skaffe anbefalingsbrev utenom standardbrevet UiO gir ut. I praksis: en ekstra kontorjobb ved siden av studiene semesteret før du reiser.

Pro: Nuts 4 nuts-trilleboden som hver ettermiddag stiller seg opp utenfor hovedinngangen til campus på Broadway og 116th street fyller hele den greskmodellerte agora’en foran store Low Memorial Library med en søt duft av ristede mandler, mens skinnet fra aftensolen gjør marmortrappene og Rodin-replikaen (med ordene ’Alma Mater’ risset inn) varmrosa.

Con: Grid-nett som gatesystem pluss 150-etagers bygninger pluss ingen golfstrøm er lik vindtunneler av is.

Pro: Den aller første vårvær-uten-jakke-dagen kan komme i februar.

Pro: Man kan gå på noen forelesninger før man bestemmer seg om man vil følge klassen, referert til som ”shopping for classes”.

Con: Man bor i kapitalismens høyborg.

Pro: Det er 19 biblioteker på campus hvorav en majoritet har stukkatur og lysekroner som del av inventaret.

Pro: Boas, Mead, Strong, Benedict, Hurston, Kroeger, også meg da J 

Columbia campus er pen ovenfra, men under jorden ligger et ekstensivt tunnelsystem der de eldste tunnelene stammer fra tiden før universitetet ble bygget og det var et galehus – Bloomingdale Insane Asylum – på området. Disse tunnelene ble brukt av studentene under 68’ opprøret for å komme seg mellom bygningene de hadde okkupert. Foto: CUs hjemmesider.

Alt i alt: flere pro’s (også synes jeg egentlig det er skrekkelig festelig med alle de folka på subwayen; gårsdagens høydepunkt var en 80år gammel mann i marineblå, nypresset dress –  og cowboyhatt).

Natur og samfunn

AV RUNE FLIKKE

Siden jeg kom tilbake til SAI i 2005 har jeg vært engasjert i kjerneområdet for Natur og Samfunn. Jeg er for tiden opptatt av flere sider av dette temaet. 

Rune Flikke

Helt fra min hovedoppgave på zulusionisme har jeg vært interessert i koblingen mellom ideer om natur og helse. Når jeg ser tilbake går det en rød tråd i det jeg har skrevet de siste ti årene i forhold til den uregjerlige naturen—epidemier—og politisk styring av natur. I Sør-Afrika er denne forbindelsen eksplisitt: Det er klare historiske sammenhenger mellom forvaltning av natur og framveksten av raseskillepolitikk og apartheid. Det er i det hele tatt påfallende hvor mye av dagens fokus på klimaendringer og naturvern, som har dype historiske røtter i Sør-Afrika!

Sør-Afrika var et av de første landene som satte naturvern på den politiske agendaen. Den andre nasjonalparken i verden så dagens lys der (den første var Yellowstone i 1872). Speiderbevegelsen ble etablert av Lord Baden-Powell under boerkrigen. Den kjente sørafrikanske politikeren og hobby botanikeren Jan Smuts introduserte ‘holisme’ begrepet, som vi antropologer er så godt kjent med, for å beskrive samspillet mellom natur og kultur. For meg var en av de mer overraskende koblingene hvordan ideer om natur styrte en politisk prosess i Cape Town som for første gang innskrenket den afrikanske eiendomsretten.

Rotter og raseskille

I desember 1900 ble det oppdaget et stadig økende antall døde rotter i havneområdet. Noen uker senere ble de første menneskene syke. Dette la grunnlaget for hva som har blitt omtalt som ‘sanitasjonssyndromet’—en politisk prosess som la vekt på å fjerne afrikanere fra byene, som et offentlig helsetiltak. Senere forskning har vist at sykdommen kom med britiske handelsskip fra India og utbredelsen var begrenset til hvite boligområder i havna. Likevel ble afrikanere gjort til syndebukker. De ble først midlertidig tvangsflyttet til en søppelplass utenfor byen før de til slutt mistet eiendomsretten i 1902. Den politiske retorikken fokuserte på sanitasjon og forbandt afrikanere med møkk—‘farlig natur’—som truet bylivet i kraft av assosiasjonen som var etablert mellom møkk, urenhet og smittefare.

Hvis vi ser historisk på de sosiale prosessene som oppstår i kjølvannet av epidemier er det interessant å se hvordan det får konsekvenser for sosial struktur. Fram til Robert Koch oppdaget bakterien som smittevektor i 1882–83 var det menneskers plassering i forhold til ‘problematisk natur’ som var forstått som hovedkilden til sykdom. Vi ser spor etter dette i malaria, som kommer fra gammelitaliensk, mala aria, og betyr dårlig luft. Folk visste de ofte fikk feber når det var varmt og høy luftfuktighet, men smittevektoren var misforstått. De mente sykdom var et resultat av ubalanse mellom indre og ytre krefter. Når man pustet inn mye dårlig luft, miasme, skapte dette en ubalanse som gjorde mennesker syke. Helbredelsesprosesser hadde som mål å skape balanse mellom interne kroppslige prosesser og de naturlige og sosiale omgivelsene. Som afrikanist er det interessant å se hvordan denne perioden av kolonihistorien var preget av en interesse for vind, vær, klima og geografi i sine forsøk på å unngå sykdommer. Nærhet mellom befolkningsgrupper var uproblematisk. I Afrika, som ble flittig omtalt som både “the white man’s grave” og “the diseased continent”, ble kartografi sett på som et viktig aspekt ved preventiv medisin. De tegnet kart som synliggjorde helsebringende reiseruter. Kolonimyndigheter la for eksempel flere byer til fjellområder, selv om det medførte store praktiske og økonomiske utfordringer. I årene etter Kochs oppdagelser endrer dette bilde seg dramatisk. Den kritiske størrelsen i forhold til helse, lå ikke lenger mellom mennesker og natur, men ble forstått som en intersubjektivt størrelse. I koloniene ble dette synliggjort mellom rasegrupper. Det ble et offentlig helsespørsmål å skape og opprettholde avstand mellom befolkningsgrupper. Det demografiske landskapet endret seg forholdsvis dramatisk med disse medisinske oppdagelsene. Det er ikke uvanlig å komme over fraser som: “he grew up in a sanitary distance from the hurly-burly of the gold camps” når man leser biografier fra Sør-Afrika på begynnelsen av det forrige århundre. Fysisk avstand til afrikanere ble kort og godt sett på som helsebringene, slik vi fokuserer på kosthold og trening.

Jeg kan gi et nyere eksempel: I løpet av mine år i Durban bodde jeg det meste av tiden i Wentworth, et tungt industrialisert boligområde for ‘coloureds’, som besto av et stort oljeraffineri, cellulose fabrikk og kjemisk industri. Strategisk plassert mellom dette sterkt forurensede området og de tidligere hvite arbeiderklasse nabolagene lå det tynne striper i form av ‘nature reserves’ og ‘bird sanctuaries’ som mine venner omtalte som ‘buffersoner’ mellom rasegrupper. Det mønsteret har vist seg å være synlig flere steder i Sør-Afrika: Vern av natur ble eksplisitt brukt som unnskyldning for å etablere naturlige hindringer som begrenset kontakten mellom rasegrupper. Her er det interessante forbindelser til naturvern i dagens Sør-Afrika.

“Before we had apartheid, now we have nature conservation”

Jeg har i den senere tid jobbet litt med Knut Nustad (NUPI og UMB). Nustads forskning hvordan introduksjonen av iSimangaliso wetland park på UNESCOs World Herritage liste har skapt sterke reaksjoner blant den lokale zulubefolkningen. De hvite naturvernaktivistene—interessene her faller tydelig langs gamle raseskiller—ekskluderer afrikanere fra parkene med referanse til overnasjonale regler og retningslinjer for naturvern. Med den problematiske historien i Sør-Afrika forenkler det prosessen, selv om det ikke minsker konfliktene. Lokalbefolkningen på sin side ser den historiske kontinuiteten og peker på hvordan de på ny har blitt ekskludert fra landområder. En holdning som “before we had apartheid, now we have nature conservation” er ikke uvanlig. De historiske linjene viser klart hvordan afrikanere har blitt ekskludert fra land med referanse til deres forhold til natur.

Når den første juridiske innskrenkningen av eiendomsretten kom i Cape Town, var det bygget på en metaforisk kobling mellom afrikanere og natur. Gjennom den offentlige diskursen ble sort hud framstilt som naturlig møkkete og bærere av organismer som truet den offentlige helsen. Fra 1920-tallet snakket de sørafrikanske myndighetene om “the healthy reserve” når de diskuterte “the native problem”. “The healthy reserve” var en trope som definerte afrikanere som en del av naturen og at de gjennom evolusjonshistorien var tilpasset et liv på landsbyen, langt borte fra den moderne, europeiske urbane verden. Afrikanere ble syke av byene og byene syke av afrikanere. Det går slik en klar linje fra helsediskurser til apartheid og etableringen av de så kalte ‘bantustans’.

Som Nustads forskning viser ekskluderes afrikanere i dag fra store landområder gjennom den motsatte retorikken: Som mennesker er de nå ekskludert fra natur og må derfor tvangsflyttes fra områder som omdefineres som nasjonaparker. I begge tilfellene er det en kobling mellom mennesker og natur som aktiveres på måter som slår negativt ut for de fattigste. —Før var det epidemiene som truet menneskene, nå er det en ny gryende bevisstgjøring om at naturen selv er syk og slik truer mennesker i form av ekstremvær. De politiske tiltakene derimot rammer den sorte befolkningen i Sør-Afrika på måter som kaster ubehaglige historiske skygger.

Natur, samfunn og teoriutvikling

Jeg skrev nylig en artikkel med Gro Ween som kommer i neste nummer av NAT. Her tar vi opp noen teoretiske aspekt jeg finner interessant i denne sammenhengen. Det er hvordan dyr og planter omtales og behandles i offentlige diskurser om naturvern, men også i antropologiske analyser. En av de mer interessante teoretiske tendensene i nyere antropologisk teoribygging er en tydelig posthumanistisk dreining. Folk som Bruno Latour, Donna Haraway og John Law har i den senere tid argumentert for desentrerte studier. Med det mener de at mennesker ikke må privilegeres som aktører, men at vi må analysere natur som konstituert gjennom nettverk hvor mennesker kun er en blant mange aktører.

Jeg kan avslutningsvis gi to korte eksepler på hvorfor jeg synes dette er interessante tanker. I siste nummer av Forskerforum under overskriften “Kua som psykiater” presenteres forskning ved UMB som påpeker hvordan husdyrhold har en positiv innflytelse på vår mentalhelse. Latour og de andre posthumanistene mener antropologisk forskning kommer til kort ovenfor slike forskningsprosjekter nettopp fordi vi privilegerer menneske som aktør. Som antropologer innenfor et slikt tradisjonelt paradigme må vi konstituere dyrenes effekt som et resultat av menneskers fantasi. Vi kan med andre ord ikke forklare hvorfor noen dyrearter har et positivt resultat, mens andre ikke har det, noe som er et tydelig trekk i den kvantitative forskningen på området.

Et annet eksempel er de destruktive skogbrannene som hvert år tar mange liv og ødelegger enorme verdier i Australia og California. Alle politiske tiltak går på å lokalisere og straffe individene som starter brannene. Så langt har disse tiltakene ikke ført til bedring—tvert i mot. Et posthumanistisk perspektiv vil i motsetning til denne innfallsvinkelen vektlegge hvordan eukalyptus trær (denne australske tresorten er den store trusselen begge steder) er en aktør på flere plan. Eukalyptus trærne har utviklet seg gjennom mange tusen år i samspill med flammer på en måte som gjør at de trenger branner for å spre frø. Det er også en sosial faktor her: Aborigene i Australia unngikk slike destruktive branner gjennom et spesielt samhandlingsmønster hvor de tok hensyn til eukalyptustrærnes egenskaper ved regelmessige kontrollerte branner som fjernet de lett antennelige bark og trerestene som samles opp under trærne. —Er det slik at vår måte å gripe disse utfordringene gjennom ord og analytiske perspektiv hindrer oss i å ikke bare forstå de komplekse relasjonene, men også å se gode politiske løsninger? Jeg er usikker, men en ting er jeg overbevist om og det er at det er hevet over en hver tvil at dette er viktige og uhyre spennende problemstillinger som vil prege faget i lang tid framover!

Dette er kun noen korte innledende tanker i forhold til temaet ‘Natur og Samfunn’ og det utstrakte arbeidet som pågår blant SAI ansatte på dette feltet. Om du finner det interessant kan du lese mer om temaet i neste nummer av NAT, et temanummer om Natur som presentere en rekke artikler skrevet av ansatte ved SAI. Som student er du også velkommen til å delta på Natur og Samfunns litteraturseminar som holdes annenhver tirsdag fra kl 10 til 12, på rom 648. Dette semesteret jobber vi med temaet ‘Dyr og mennesker’. Neste møte, 21.04, er dedikert rotter—som vi nå har etablert som en helt sentral aktør i sørafrikansk politikk. Velkommen!

Natur og samfunn

Temaet for dette nummeret av Antropress må sies å passe godt til sesongen. Vår! Alt blir grønt og frodig rundt oss. Grønt; selve symbolet på natur og miljø for tiden. Akk og kveg!

AV TOM BRATRUD

Skal vi følge Gudrun Dahl (1993:1) referer det vestlige konseptet ”natur” til den delen av menneskets organiske og ikke-organiske miljø som ikke er skapt av det selv. Samfunn er i følge ordnett.no en ”samling av individer”, som jeg foreslår at sammen skaper og drifter kultur. Med dette kan vi få et inntrykk av natur og samfunn (eller kultur) som selvbeviste atskilte fenomener.

Natur refererer gjerne til den sanne fysiske verden som vitenskapskvinner og menn kan få objektive representasjoner av, og som derfor frigjøres fra både sosial kontekst og moralsk orden. Men; om vi forstår ”natur” i seg selv som en menneskelig idé oppstått ved menneskelig tankeaktivitet, med spesifikke kulturelle historier som gir forskjellige måter å forstå og bruke den naturlige verden på, vil skillet mellom ”natur” og ”kultur” bli gjenstand for kulturell variasjon og derfor også mindre entydig og klart (Lock 2002:33-34).

Hvor naturlig er et landskap om dets fremtreden er formet av en historie av menneskelig påvirkning? Om et vakkert område med regnskog, et hovedsymbol på Moder Jords naturlige skjønnhet, blir utsatt for forandringer om beboere der hogger trær og dyrker for egen overlevelse – skal slik aktivitet slås ned på fordi naturperler bør bevares som for noen betyr å konserveres? Og hvor naturlig er det at hvem skal bestemme dette, og hvordan skapes i så fall en slik forestilling? Er skillet mellom natur og samfunn, eller natur og kultur det samme for skogbeboerne i Amazonas som for en traver i indre Oslo? Er menneskelig aktivitet på jordkloden illegitim i det den kan være destruktiv for planeten og våre medarter?

Hvordan man forstår ”natur” og ”kultur” kan være utslagsgivende for mye, for eksempel for noe så grunnleggende som hvordan vi forholder oss til liv (ofte assosiert med kultur) og død (ofte assosiert med natur). Hva er egentlig døden; er det når den inntreffer fysisk, personlig eller sosialt? Hvilke ideer har man omkring verdien til personer og kropper, levende eller døde? Dette får praktiske konsekvenser i spørsmål knyttet til for eksempel tidspunktet for når donorhøsting fra et hjernedødt menneske er legitimt. Forskjellige kulturspesifikke klassifiseringer og forståelser av ”natur” og ”kultur” på et slikt område finner man blant annet i Japan og USA (se Lock 2002), selv om disse i visse kontekster plasseres i den ”homogene kategorien” Vesten.

”Natur og samfunn” er et satsningsområde på instituttet med blant annet en egen arbeidsgruppe av forskere og en rekke kurs som befatter seg med relaterte temas. Det tematiske mangfoldet under det overordnede ”natur og samfunn” er noe som også vil reflekteres i denne utgaven. Noen undertemaer som tas opp er diskusjoner knyttet til biologi og antropologi, hva som er ”naturlig” og ikke (og hvilke konsekvenser slike merkelapper kan ha), klimaendringer, perspektiver på kropp og kjønn og naturliggjøring av makt og autoritet. Direktesendt fra England får vi også en introduksjon til en relevant antropologisk disiplin vi ikke kjenner så godt til i Norge; biologisk antropologi. Gjesteskribent fra instituttet som har tatt tastaturet fatt for din skyld denne gang er den alltid populære foreleser, men også utmerkede og travle forsker, Dr. Rune Flikke. Sammen med det økte sideantallet i denne utgaven, kommer selvfølgelig enda flere sider med knas og moro i den bakre ende.

Til høsten trenger vi nye redaksjonsmedlemmer i Antropress. Liker du å skrive, fotografere, kaste ball eller annet: bli med! Mer informasjon om hvordan du kan engasjere deg i både Antropress, Programutvalget (PU), Antropologer i Arbeid, festforeningen Potlatch og annet vil komme utover våren. Du trengs.

Takk for interessen og gledelig vår!

Litteratur

Dahl, Gudrun. 1993. Green Arguments and Local Subsistence. Stockholm: Almqvist & Wiksell, ss. 1-24

Lock, Margareth. 2002. Twice Dead: Organ Transplants and the Reinvention of Death. University of California: Berkeley, ss. 27-53

Karsten

Karsten A. Solvik

Avdanket hobbyantropolog som synser i faget med mer eller mindre tvilsomme metodiske og faglige grep. Det taes høyde for stor grad av dekontekstualisering, frie henspilninger på alt som kan minne om antropologi, og en raus omspredning av umotivert kritikk. Denne gangen er Karsten skeptisk til hvilket prosjekt antropologer egentlig driver.

 

Jeg har registrert noe kritikk på spalta mi i det siste, men denna gangen burde det være grei skuring. Jeg har nemlig i ei tid sett meg lei på hvordan dere antropologer skryter sånn av å se ting fra ”the natives point of view”, være så sympatiske og hevde at dere står på den dere studerer sin side. Gjerne skal jo dette også være argumentet for at antropologer trengs i denna verden.

Men hva slags nytte gjør det seg egentlig å reise til et land langt der borte, få bo og kose seg hos og med ”the natives” for så å pakke kofferten å dra hjemmat, skrive noen ord om hva en har opplevd, og diskutere det gjennom korrespondanse i vitenskapelige artikler som bare fagidioter med samme interesse har glede av (som en førsteamanuensis hos dere sier i en sak på hjemmesida til instituttet: http://www.sai.uio.no/aktuelt/nyheter/2009/flikke.html)?

Snakker om maktdemonstrasjon a?

Og dette med konferanser, hvor slik aktivitet kanskje kan observeres i praksis. Her sitter altså proffe antropologer i et rom hvor kanskje én representant fra landet de diskuterer har blitt invitert. Kanskje mest symbolsk? Antropologene diskuterer seg i mellom ting og fenomener fra dette landet, men når det suser fagtermer og abstrakt språk veggimellom, blir den inviterte representanten sittende mutters og still. Snakker om maktdemonstrasjon a? På en måten synes jeg dette kan minne om den undertrykkinga og diskrimineringa av ikke-europeere vi så i kolonitida, jeg. Her setter man en dagsorden for hva som gir grei status å vite, og marginaliserer da denne ene som ikke er antropolog og ikke deltar i denne kunnskapen, men som kanskje representerer et kunnskapsdepartement eller liknende i landet dem prater om. Om en da forestiller seg et statushierarki, så settes jo i detta antropologen fra Europa eller Nord-Amerika på mange måter over en viktig politiker fra et fjernt land? I allefall ville nå jeg har følt det slik om jeg var mørk. Spesielt er det hoderystende når antropologene flirer og nærmest gjør litt narr av tradisjonell tro og forståelse av et fenomen som irrasjonelt og nesten litt teit, NÅR han fra det andre landet sitter og hører på, og ikke får ta del i samtalen sjøl. Ja, detta har jeg ikke opplevd sjøl altså, men jeg hørte det ble tala fra et kontor oppe på universitetet en dag jeg var oppom for å få meg ei bolle og en kaffi under noe arrangemang for noen uker sia.

For er det kanskje slik da, at antropologer ikke er bedre enn dem de kritiserer?

Deres og med ærbødighet

Karsten A. Solvik

Kjære alle dere i 6. etage…

Nå som har bedrevet denne enveiskommunikasjonen med dere der oppe i 6. (og 7.) etg. over et par semestre, har vi fått kjenne litt på dette med kommunikasjon mellom oss studenter og dere. Og det kan vi fort slå fast som et trist kapittel. Men dette er jo strengt tatt ikke en nyhet. Likefullt; problemet melder seg stadig som aktuelt. Vi i blekka, vel vitende om at moralsk relativisme er på båten, hopper til det essensielle, nemlig: hvem skal få skylda? 

Thomas tvileren mener kanskje at vi studenter må ta dette på egen kappe. Er vi for late, for feige, eller har vi rett og slett ingenting av interesse å snakke med dere om? Hylland Eriksen mimret i et tidligere Antropress om tiden hvor studenter og vitenskaplige kunne kaste bort en hel ettermiddag på lengre diskusjoner om Bourdieu. Har studentene rett og slett har mista trua på seg sjølv? I så fall kan vi kanskje sende skylda videre tatt i betraktning det faktum at vi lærer fryktelig mye mer om hva vi ikke kan enn hva vi kan (Aristoteles følte det visst også sånn), og da er det klart det er litt skummelt å banke på døra oppi sjette og legge ut om ting vi vet vi kan så lite om. Kanskje man bare var mer innbilsk og hovmodig før?  

Hovmod står som vi alle vet for fall, og tatt i betraktning at det tross alt er HE’s generasjon som dekorerer kontorene nå om dagen, så kan det være nærliggende å trekke frem en annen syndebukk: kanskje kan vi rett og slett legge skylda på dere? Det hadde vært skrekkelig behagelig. Det er jo tross alt dere som lærer oss om alt vi ikke kan (i så fall kan sikkert dere med hell skylde på deres forgjengere som ikke lærte dere hvordan man bedriver intellektuell empowerment).  

Problemet med begge disse tolkningene gir seg imidlertid umiddelbart: det er så fryktelig kjedelig å ta hele denna børa sjølv, og er vi ikke alle barn av Bronislaw? Hva med å gjøre som sosiologene, og skylde på systemet? Her er det mye å ta av, og kvalitetsreformen melder umiddelbart seg som en smekker, rødglinsende blink. Den har uansett tatt skylda for store deler av de andre lytene som har meldt seg ved UiO de siste åra, så litt til kan umulig skade. Snedig er det også at systemet kan la seg personifisere i sin Skaper; Kristin Clemet. Jo mer konkret skyteskive, jo bedre, sier vi.  

Selvsagt kan vi også vende til de fysiske strukturene: Arkitekturen på blindern må sies å være en god runner up når det gjelder å strø salt i våre akademiske bleiesår. Ikke bare er omgivelsene våre generelt deprimerende, men det er også flust av etager mellom oss og dere, og i tillegg har vi hver vår kantine. Vi vil slå fast at det er basis ungdomsskoleantropologi at det er i kantina det skjer.. Implikasjonene gir seg selv.  

Selvsagt kan man alltid vende til historien for en skikkelig tungtveiende og determinerende ansvarsfaktor: Hva med 80-tallet? Denne bølgen av høyreorientering og hurrakapitalisme som skylte over landet har tross alt merket oss alle dypt, både de som overlevde den, og vi som er barn av den. Det er klart man blir mindre solidarisk av en slik opplevelse.  

Vi splittes, med andre ord, av et historisk implementert etos av egennyttighet, strukturell vold innbakt i omgivelsene, overstyrte politiske avgjørelser (altså makt) og en manglende indoktrinering av akademisk snørrhovenhet. 

Dette er i sannhet deprimerende utsikter. Mon tro om ikke det ovenstående utgjør nekrologen over dette fortrøstningsfulle forsøket.  

Vi slenger på en hugz og klemz lell (vi er jo trofaste fans, tross alt),  

Stine & Vilde

Kjære alle sosialantropologistudenter…

Programutvalget (PU) jobber med betydningsfulle oppgaver på vegne av studentene ved Sosialantropologisk Institutt (SAI). Under følger en oppdatering av vår virksomhet dette skoleåret. 

 

Endringer i masterprogrammet

Omorganiseringen av første semester på sosialantropologi master er nå vedtatt og skal tre i kraft fra og med høsten 2009.  

Første semester master blir dermed bestående av et prosjektutviklingskurs (10 studiepoeng) og et teori og metode emne (20 studiepoeng). Prosjektutviklingskurset skal ha selvvalgt pensum som er relevant for den enkeltes forestående feltarbeid. Godkjent prosjektbeskrivelse og deltagelse gir studiepoeng. Teori og metode emnet innebærer forsøksvis en 8 timers skoleeksamen med spørsmål av essaykarakter. Videre er pensum til dette emnet renovert og redusert i forhold til tidligere pensum på første semester master. 

Studentene som har deltatt i masterkomiteen er svært fornøyd med både arbeid og resultat, og PU ser på dette som en positiv utvikling av masterprogrammet. Vi oppfordrer neste masterkull til å videreformidle svakheter og styrker ved den nye strukturen og ønsker dem lykke til! 

Omstrukturering av bachelorgraden

I høst ble det nedsatt en komité med det formål å omstrukturere bachelorgraden. Dette arbeidet er mer omfattende og inngripende enn omorganiseringen av masterprogrammet og tar derfor noe lengre tid. Forslag som er utarbeidet av bachelorkomiteen skal vedtas av instituttstyret ved SAI før sommeren, og trer trolig i kraft fra og med høsten 2010.  

Kommende arrangementer

Onsdag den 15. april blir det fest! Det blir den første og siste sosantfesten dette semesteret for å feire våren samt slipp av Antropress.  

Torsdag den 30. april kommer en gruppe nederlandske sosialantropologistudenter på besøk til UiO. De skal utforske byen, besøke diverse museum og i tillegg ta en kikk på universitetet vårt. PU inviterer alle til felles grilling på plenen nedenfor fysikkbygningen om været holder. Hvis det mot formodning skulle regne, kan sammenkomsten fort flytte seg til et utested i nærheten. 

Jenny Bevring feirer Levi-Strauss sin 100-års dag!

Bli med!

En stor andel av de aktivt involverte i PU og alle de andre studenttiltakene (Antropress, Antropologer i Arbeid, Antrobok, festforeningen Potlatch, Betwixt & Between) avslutter sine utdanninger ved UiO dette vårsemesteret. For å holde studentengasjementet oppe må nye mennesker involvere seg. Det er flere måter å involvere seg på og hvert eneste verv har en utfyllende vervguide så man vet hva man skal gjøre og hvor man skal starte. Det er også mulig å kun figurere som øvrig medlem. Vår erfaring er at de fleste begynner forsiktig, men etter hvert oppdager at det ikke er vanskelig, men heller gøy, spennende og lærerikt.  

Det er også verdt å merke seg at man gjennom engasjement i PU kan bli godt kjent med instituttet og alle de spennende menneskene som jobber der.  

Titt innom våre nettsider på http://www.sosialantropologi.org eller ta kontakt med leder Jenny Bevring på e-post jennylb@student.sv.uio.no 

Vi gleder oss til å høre fra deg! 
 

Med vennlig hilsen 
 

Maria Christophersen

Nestleder i PU

Menn mangler rollemodeller

Dagens norske menn står midt mellom to ulike mannsidealer. Menn selv etterlyser rollemodeller for å guide dem mellom idealene.

AV INGVILD ANDERSEN

Hva slags mannsidealer opplever norske menn i dag? Man har i flere tiår hatt opphetede diskusjoner om hvilke rollemodeller kvinner møter gjennom media og i samfunnet generelt, og de negative følgene mangelen på gode rollemodeller kan ha. Men har vi egentlig tenkt over hva slags rollemodeller menn har?

For å se på hvordan norske menn oppfatter dagens mannsidealer, tar jeg for meg to hovedkilder, Migrapolis-programmet ”Hvordan bli mann” vist på NRK første gang 18.03.2009 og Mannspanelets konklusjonsnotat utgitt 03.03.2008. TV-serier og reklamer som jeg har observert den siste tiden, vil bidra som illustrasjoner på hva slags rollemodeller og idealer menn møter i reklame og media.

Den harde og den moderne

Gjennom disse kildene fremkommer det at norske menn i dag lever i spenningen mellom to ganske forskjellige idealer; ”den harde, tøffe mannen” og ”den moderne mannen” som også har store oppgaver i hjemmet og i barneoppdragelse. Det er altså en diskurs i forhold til tid, mellom mannen ”slik han alltid har vært” og nye, (post)moderne krav i et stadig mer likestilt samfunn.

Det første mannsidealet, ”den harde mannen” kjenner de fleste til. Det handler om mannen som ”macho”, den som sikrer økonomisk trygghet, gjør fysisk krevende oppgaver og lignende. Patrick fra Venezuela, en av mennene intervjuet på Migrapolis, forteller om hvordan han ble utfordret i Norge. Å være far er mer enn å stå for økonomisk trygghet, tid og omsorg for barna er minst like viktig. Den moderne, norske mannen skal ha en god jobb og inntekt, men samtidig være en aktiv far og en god, deltakende ektemann i hjemmet. Dette er krevende, men han ser på en slik mannsrolle som noe positivt. Både dokumentet fra Mannspanelet og uttalelser fra de øvrige deltakerne i Migrapolis-programmet underbygger det nye mannsidealet Patrick skisserer opp, og ønsket om å leve opp til dette.

Menn skal værra menn. Foto: theage.com.au

Urkraft og spenning

En reklame av XL Bygg oppsummerer konflikten idealet om den harde mannen er i. Her ser man selveste urmannen fra steinalderen som går gjennom tiden på vei mot et møbelhus, i vår tid trues han av Jan Thomas, blonder og blomster, og menn som triller barnevogn. Machomannen er i fare. Selv om reklamen har satt ting på spissen, er poenget verdt å ta med seg. En av Migrapolis-informantene sier følgende: ”Jeg kaller det Jan-Thomas-generasjonen. Det er helt fjernt. Det er så langt unna naturens utgangspunkt som det kan bli.” Flere av mennene Migrapolis har intervjuet, snakker om menns ”urkraft”, et behov for å oppsøke spenning, være en del av naturen, teste seg selv. En urkraft som for dem ikke har en plass i dagens moderne mannsrolle. Mannspanelet skriver: ”Alternativ til Volds klienter opplever innledningsvis ofte alternativene til vold som “uattraktive” fordi de oppleves som en trussel mot deres mannlige selvbilder” (2008:9). Ideen om mannen som hard og tøff, lever altså, side om side med det nye mannsidealet.

Som de gode antropologistudentene vi er, vet vi at vi må ta informantene våre på alvor. Når menn snakker om en indre urkraft og viktighetene av maskulinitet som noe ”tøft” og ”hardt”, må vi ta det på alvor. Det betyr på ingen måte at vi skal godta for eksempel vold. Det er også Mannspanelet inne på: ”Den australske mannsforskeren Robert Connell snakker ikke om maskulinitet, men maskuliniteter. (…) I hvilken grad dyrker vi kontroll, dominans, maktmisbruk og brutalitet som idealer for dagens måter å være menn på? Vi stiller oss kollektivt bak at det krever styrke og er mandig å be om hjelp når man sliter med vold eller andre psykologiske problemer” (2008:9). Vi kan ikke ignorere denne ”urkraften” når den er så viktig for mange menn. Spørsmålet er hva de ønsker å gjøre med den. En utfordring framover blir å ta denne opplevde ”urkraften” på alvor. Det betyr ikke at menn skal være voldelige, men å finne en rettmessig plass og en god måte å få utløp for denne urkraften på som nettopp ikke innebærer vold, hvilket bør være i alles interesse.

Menn fremstilles som stort sett bare opptatt av mat, sex og sport.

Manglende rollemodeller

En av Migrapolis-informantene sier: ”Man lærer myke verdier fra man begynner på skolen (..) Da er det klart man blir mindre mann”. Migrapolis snakker også med menn i Larvik fengsel. Flere av disse hadde ingen god opplevelse på skolen, og har havnet i fengsel fordi de har søkt spenningen på de gale stedene. I Mannspanelets notat er de svært eksplisitte: ”Norsk skole er fortsatt en arena for reproduksjon av kjønnsstereotype roller. (…) Barn må møte mannlige rollemodeller i barnehagen og skolen” (2008:3). Skolen bør kunne være en arena der gutter lærer å kanalisere denne ”urkraften” til noe positivt. Migrapolis har gutta i Berserk som sine forbilder. Gutter som har brukt urkraften til å takle tøffe farvann, og som er med Migrapolis til Larvik fengsel for å vise de innsatte sin måte å få uttrykk for denne urkraften og spenningstrangen. Det finnes sannsynligvis tusenvis av måter å kanalisere urkraften på, og de færreste av disse innebærer vold. Men flere må stille opp som kartvisere.

Har norske menn rollemodeller for den nye, moderne mannen? Saim på Migrapolis nevner tøffe, amerikanske ”gangsterrappere” i musikkvideoer, som sine forbilder som ungdom. I amerikanske serier som for eksempel Alle elsker Raymond og Kongen av Queens ser vi hvordan menn fremstilles som stort sett bare opptatt av mat, sex og sport, og sjelden i stand til å uttrykke følelser for noe annet enn de tre nevnte aktivitetene. Det samme går igjen i mange såkalte romantiske komedier, eller ”jentefilmer” om du vil. Mange av seriene på kveldstid, som Frustrerte fruer og Privat praksis på TV2, har kvinner i hovedrollene, eller ser verden fra kvinners synspunkt. I typiske ”guttefilmer” er det stort sett bare den harde mannen som slipper til. Det er ganske ensidige menn som fremstilles her. Mannspanelet skriver også: ”Mannspanelet vil peke på at barn og foreldre utsettes for et stort press fra reklame og forbrukerindustri som opprettholder og forsterker kjønnsstereotyper allerede fra fødselen av” (2008:3). Det er ikke mye i disse eksemplene som kan vise norske unge menn hva det innebærer å være moderne mann i Norge i dag. Rom for ulike måter å være mann på er det heller ikke.

Menn må på banen og kjempe for hva slags menn de ønsker at dagens generasjon skal bli.

På vei mot full likestilling?

Michelle Z. Rosaldo mener at å få kvinner ut i arbeidslivet (det offentlige) er et steg i riktig retning, men at det ikke blir full likestilling før mannen bidrar like mye hjemme (1974:42). Mannspanelet virker enige: “De fleste menn ønsker bedre balanse mellom hjem og jobb, tid til omsorg, livskvalitet og et likestilt forhold til kvinner. (…) Panelet mener (…) at bedre rettigheter for menn kan bidra til at vi oppnår full likestilling” (2008:2). Idealet om den moderne, norske mannen er et likestillingsideal.

Mennene som Migrapolis har intervjuet og mennene i Mannspanelet deler mange verdier og ideer om hva idealene er for menn i dag, og det at de ønsker å leve opp til idealet om den moderne, norske mannen. Et ideal som, for blant annet Rosaldo, kanskje er siste ledd i kampen om full likestilling. Dessverre finner man ikke igjen dette idealet i samme grad i kommersielle innslag som tv-serier og reklamer, og heller ikke i skolen. Her mener jeg menn bør høste erfaringer fra kvinnekampen, en kamp mot en ensidig fremstilling av kjønnsroller (uten å antyde at denne kampen er ferdig kjempet).

Informantene jeg har presentert her, etterlyser gode rollemodeller. Menn må på banen og kjempe for hva slags menn de ønsker at dagens generasjon skal bli. De må vise unge gutter og menn gode rollemodeller. Når alle menn framstilles som voldelige forbrytere, må noen reagere. Noen menn slår, men som Mannspanelet skriver: ” De fleste menn har ikke et voldsproblem og utøver ikke vold (…). Det er utøveren av volden som har ansvaret for voldshandlingen. Men alle menn, på det kollektive plan, har et ansvar for å ta tydelig stilling mot vold, på arbeidsplassen, blant venner og i sitt lokale sosiale nettverk” (2008:2). Rollemodeller må vise unge menn hvordan de skal mediere mellom idealene. Nettopp Mannspanelet kunne vært en slik stemme i ”mannskampen”, dessverre gikk det ikke helt slik. Når Bohus gjør menn til annenrangs forbrukere i sine reklamer (slagordet ”Damene først!”), må noen stå fram og si at dette er galt. Ikke alle menn liker interiør, men det må være rom for at noen gjør det. Når menn framstilles som totale idioter med null tanker utover mat, sex og sport, må gutta si ifra at det er mer i dem enn som så. Norske gutter er komplekse og flersidige mennesker som har mye til felles, men som også er utrolig ulike. Vi må gi plass til disse forskjellene, det er flere måter å være en god mann på. Å ta menn på alvor, er å ta likestilling på alvor. Det bør være en kampsak for alle menn, og også for kvinner, selv de som titulerer seg som feminister. Det er utrolig mange fantastiske norske menn der ute, men de må tørre å stå på krava.

Kilder:

- ”Hvordan bli mann”, episode av programserien Migrapolis på NRK. Sendt første gang 18.03.2009. Tilgjengelig på nett: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/475486.

- Konklusjonsnotat, skrevet av Mannspanelet, lagt fram 08.03.2009 (lesedato 25.03.2009). Hentet fra http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Menn%20og%20likestilling/Konklusjonsnotat%20fra%20mannspanelet2.pdf

- Rosaldo, Michelle Z.: ”Woman, Culture and Society: A Theoretical Overview” i (red) Lamphere L. og Michelle Z. Rosaldo ”Woman, Culture and Society”, 1974, Stanford University Press.

- TV-serier og –reklamer observert særlig vinter/vår 2008/2009.

Spiller naturlig utvalg inn på gener, individer eller grupper?

Denne artikkelen er et utdrag fra et lengre og mer omfattende essay om naturlig utvelgelse i biologisk antropologi fra University College London (UCL). Leseren kan få et lite innblikk i hva biologisk antropologi omhandler.

AV KJERSTI ESKILD HAVENSTRØM
OVERSATT, OMFORMATERT OG REDUSERT AV MARIA CHRISTOPHERSEN

”Natural selection acts on genes, not individuals or groups of individuals.”

Hva er det naturlig utvalg spiller inn på? Hvilken entitet er det som blir berørt, er det gener eller individer eller grupper av individer? Dette er en diskusjon om hva som burde være fokuset i studiet av naturlig utvalg. Det er ingen som argumenterer for at naturlig utvalg spiller direkte inn på genene. Noen vil derimot hevde at genene er den entiteten som naturlig utvalg berører i siste instans, mens andre mener at denne påstanden overskygger sentrale deler av den prosessen som finner sted.
For å diskutere påstanden “natural selection act on genes, not individuals or groups of individuals” må selve påstanden brytes ned for så å undersøkes nærmere. Jeg vil først belyse debatten vedrørende seleksjonsenheter, eller units of selection, og finne ut hvorfor den er sentral i studiet av adferdens økologi (behavioural ecology). Deretter skisserer jeg teorier som støtter opp om de to tilsynelatende motsigende standpunktene. Den påfølgende drøftelsen tar utgangspunkt i å sammenligne de to standpunktene i debatten med det mål for øye at disse standpunktene kan sees under ett, belyse hverandre og sammen bidra til en bedre forståelse av det sentrale temaet; hva naturlig utvalg spiller inn på.

…det er viktig å ikke forenkle vår forståelse av naturlig utvelgelse som prosess…

Hva er det naturlig utvalg spiller inn på?

Sober og Lewontin (1998) påpeker at så lenge alle er enige om at den genetisk beste tilpassningen er avhengig av kontekst, har det da noen videre betydning hvordan historien blir fortalt? I debatten er svaret tilsynelatende alltid ja fra begge parter. Andre hevder derimot at de to standpunktene kan forsones. (Bourke 1995.)

Dawkins formulering om seleksjonsenheter kan misforstås og han viser selv til at dette har skjedd ved flere anledninger (Dawkins 1999, 1984). Disse misforståelsene later til å frustrere Dawkins. Samtidig virker motstanderne frustrert av at Dawkins og Hull med flere, ikke tar i betraktning betydningen av utvikling og miljø i formuleringen av en seleksjonsteori (Sober et al. 1984, Griffiths et al 1998). Det later til at det er uenighet om hvorvidt de forskjellige nivåene i det biologiske hierarkiet er av samme type eller ikke. Videre er det uenighet om hvorvidt bærere kun er bærere for den enheten naturlig utvelgelse spiller på, eller om bærere kan være aktive i gjenskapelsesprosessen for naturlig utvelgelse. Denne uenigheten bygger på skillet mellom replikatorer og bærere hvor replikatorene reproduseres og går i arv mens bærerne billedspråklig bærer replikatorene.

…jeg er en bærer for genene mine…

For Dawkins er genene den enheten naturlig utvelgelse spiller på. Nivå-av-seleksjon teori, eller level-of-selection theory, definerer alle nivåene i det biologiske hierarkiet som potensielle enheter for seleksjon. I tillegg legger utviklingsteorien vekt på at genene er minst like viktige som andre faktorer som spiller inn på utvikling.
Enkelte hevder at gen-seleksjon og nivå-av-seleksjon teoriene ikke er motsatser, men at de kan sees i sammenheng og at de tilbyr to komplementære tilnærminger til naturlig utvelgelse. Selv om det er uenigheter vedrørende hvordan man skal definere enhetene, så er det elementært at begge prosessene er nødvendige for at evolusjon gjennom naturlig utvelgelse skal finne sted. (Bourke 1995, Hull 1984, Dawkin 1999.)

Naturlig utvelgelse spiller på forskjellige nivå av det biologiske hierarkiet. Men Dawkins og Hull sitt skille mellom replikatorer og bærere kan tilføyes nivå-av-seleksjon toerien. I så måte kan de to teoriene være forenlige og bidra til en mer fruktbar forståelse av naturlig utvelgelse. (Bourke 1995.) Gener er ikke gener alene, men blir påvirket av andre gener, miljø og muligheter og begrensninger som skulle spille inn på utviklingen. I henhold til dette kan man ta i betraktning Dawkins (1999, 1984) påstand om at det finnes to måter å se på prosessen involvert i naturlig utvelgelse. For det første kan man se på seleksjonsenhetene hvor replikatorene er aktive i gjenskapelsesprosessen ved å reprodusere og gå i arv. For det andre kan man se på hvordan bærerne påvirker hverandre i forskjellige kontekster. Denne distinksjonen er nødvendig for at biologer skal kunne ha en gensentrert tilnærmelse, men samtidig åpne for andre aspekter ved prosessen når dette er nødvendig. (Ibid.) Seleksjonsenhetene er genene eller replikatorene fordi de er de eneste enhetene som er aktive i gjenskapelsesprosessen, men samtidig spiller naturlig utvelgelse på et større spekter av prosesser når en bærer tilpasser seg omgivelsene sine.

Konklusjon

Jeg er enig i at naturlig utvelgelse spiller inn på gener og ikke individer eller grupper av individer i den betydning at genene er seleksjonsenhetene. Men det er viktig å ikke forenkle vår forståelse av naturlig utvelgelse som prosess ved å ignorere andre deler av historien om artenes utvikling. Naturlig utvelgelse spiller også på bærere enda disse ikke er aktive i gjenskapelsesprosessen og heller ikke er seleksjonsenheter. Når man skal svare på spørsmål som hvorfor og for hva en spesifikk type oppførsel har blitt til, må man fokusere på genene som seleksjonsenheter, samtidig som man tar høyde for hvordan ytre omstendigheter spiler inn på genene som igjen åpner for muligheten for en spesifikk type oppførsel. Hvorfor synger enkelte fugler om våren? Og hvorfor varsler noen apekatter om hvor man kan finne mat, mens andre arter tier om denne type informasjon? Det later til at det er en kompleks og variert grad av muligheter og begrensninger som spiller direkte og indirekte inn på de synlige spesifikke formene for oppførsel som kommer til uttrykk hos forskjellige arter.
Dette essayet har på ingen måter kunnet fullstendig og detaljert klargjøre diskusjonen om hva naturlig utvelgelse spiller inn på. Likevel håper jeg at det kan være med på å gi ny innsikt til ikke-biologer, slik som meg selv, om hvordan levende organismer er resultatet av gener, utvikling og miljø i et intrikat samspill. Jeg er ikke overbevist om at jeg er en bærer for genene mine, men jeg ser at termen bærere kan holde stand når man skal definere seleksjonsenheten i naturlig utvelgelse.

 

Litteraturliste

Bourke, A. F. G and N. R Franks (1995) Social Evolution in Ants Princeton UP.

Dawkins, Richard (1984) Replicators and Vehicles in Genes,
Organisms, Population. Controversies Over the Units of Selection. Eds. Robert N. Brandon and Richard M. Burian. The Massachusetts Institute of Technology

Dawkins, Richard (1999) [1982] The Extended Phenotype, The long reach of the
gene. Oxford University press

Griffiths, P. E and R. D. Gray (1998) Developmental Systems and Evolutionary
Explanations in The Philosophy of Biology Eds. David Hull and Michael Ruse. Oxford university press.

Hull, David (1984) Units of Evolution: A metaphysical Essay in: Genes,
Organisms, Population. Controversies Over the Units of Selection. Eds. Robert N. Brandon and Richard M. Burian. The Massachusetts Institute of Technology

Sober, Elliot and Richard Lewontin (1984) Artifact, Cause and Genic Selection
in: Genes, Organisms, Population. Controversies Over the Units of Selection. Eds. Robert N. Brandon and Richard M. Burian. The Massachusetts Institute of Technology

Stolthet og fordom

– noen betraktninger rundt forholdet mellom antropologien og biologien

”Hvordan er det egentlig med forholdet mellom antropologi og biologi?”, spurte jeg meg selv. Ikke særlig bra, skulle det vise seg, men det er så vist på bedringens vei.

AV STINE GRINNA

”’Jaha, dette var vel og bra’, tenker jeg når jeg leser antropologi, ’men så mye bedre det kunne vært om denne forskeren kunne noe om biologi’”, sa en av biologilærerne fra min gamle videregående under en hyggelig samtale om våre to fagfelt, og jeg ble med ett klar over hvordan disse to fagene overlapper på en måte som tvinger oss til å stille noen høyst ubehagelige spørsmål. Denne artikkelen skal forsøke å pirke borti noen av disse spørsmålene, ved å drodle rundt forholdet mellom antropologien og biologien.

Fordom

Forleden ble det arrangert en debatt i regi av U1 under navnet ”Hva betyr Darwin for samfunnsvitenskapen?”. Den ga oss som hørte på en god innføring i forholdet mellom samfunnsvitenskapen og biologien, og jeg vil derfor basere deler av mine betraktinger under på denne debatten.

Evolusjonsteorien fikk på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet en rekke utrivelige politiske konsekvenser som toppet seg under Hitlers regime med holocaust og forfølgelse av en rekke samfunnsgrupper. Franz Boas’ kulturrelativisme vokste frem som et svar på denne sosialdarwinistiske misbruket av biologiske teorier. Det er kultur, og ikke gener, som er det avgjørende for adferdsforskjeller mellom mennesker, hevda Boas (Myklebust 2003:3). Siden da har de to faga operert uten særlig kontakt seg imellom.

Vi ser to forestilte motpoler i begge leir (fag) som gjør det vanskelig for dem å nærme seg hverandre. I samfunnsvitenskapen har de sosialkonstruktivistiske holdningene fått et så sterkt rotfeste at biologiske forklaringer i seg selv har fått en negativ egenverdi, og avfeies ved rota, mye i frykt for nettopp de holdninger Franz Boas skilte seg fra på slutten av 1800-tallet1. I biologien finnes det en like sterk konformitet rundt evolusjonistiske teorier, som gir en avfeining av de fleste motstridende forsøk som en flørting med kreasjonisme (Gud forby). For at en kobling mellom de to fagene skal være mulig, må denne konformiteten brytes opp.

Stor ståhei

Jeg spør som Run D.M.C. spurte på 90-tallet; What´s it all about? Charles Darwins bidrag til ideen om at mennesket utvikler seg gjennom fysisk-kjemiske prosesser er den vel kjente seleksjonsteorien; utviklingen av organismer har skjedd gjennom et naturlig utvalg; de trekk ved en organisme som gjør at den overlever og formerer seg, sendes videre til neste generasjon. I tillegg så Darwin en seksuell seleksjon, hvor individsspesifikke egenskaper førte til at noen hadde mer seksuell appell enn andre, og dermed kunne formere seg mer enn andre. Når det snakkes om evolusjonsteori i dag, refereres det gjerne til nydarwinismen; videreutvikla, og mer nyanserte teorier med utgangspunkt i Darwins seleksjonsteori (Mysterud 2003:4-6). De skal jeg komme tilbake til litt seinere.

Banner i kjerka

Gjennom den tidligere nevnte debatten på U1 fikk jeg et innsyn i et alternativt bruk av seleksjonsteorien. ”Darwin selv misforsto seleksjonsmekanismen” uttalte biolog Markus Lindholm. Han ser kun en begrenset mulighet for å anvende seleksjonsteorien på mennesker, og mener den kun betegner mekanismer vi kan se i de store statistiske tallene, over lang tid. På individnivå er vi innovative, vi er ikke kasta inn i en biologisk virkelighet hvor vi sjøl kun er brikker i et seleksjonsspill. Vi skaper vår egen livssituasjon, er løsningsorienterte og planlegger vår egen framtid. Det er dette som skiller menneskene fra dyrene, kunne man si, men også her har Lindholm en innvending. Dyr er da også innovative og løsningsorienterte! Så hva sitter vi igjen med da? Lindholm konkluderer; ”seleksjonsteori er mer enn bare Darwin”.

En svipptur innom etologien

Debatten som favner om hovedkontroversene mellom biologien og samfunnsvitenskapen nevnt over, betegnes ofte som ”arv-miljø debatten”.

Etnologien er et viktig bidrag fra biologien til denne debatten.

Etologien var opprinnelig studiet av dyrs adferd. Niko Tinberg, Konrad Lorenz og Karl von Frich spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av faget, som er kjente for sitt begrepspar det ”proksimate komponent”, og det ”ultimate komponent”. Disse begrepene betegner to ulike analysenivåer, som er ment å utfylle hverandre. For å hente et røddig eksempel fra Ivar Mysterud; en proksimat forklaring på at haren er hvit om vinteren er at haren mangler pigmenter på denne tiden av året. En ultimat forklaring vil være at harer som er hvite om vinteren vil ha mindre sjanse for å bli spist, og at dette dermed er en kamuflasjefunksjon. Ved hjelp av evolusjonsteori forklarer det ultimate analysenivå hvorfor noen proksimate trekk ved et individ (for eksempel en hare med hvit pels) overlever gjennom generasjoner, og andre ikke. Mysterud mener dette skillet samsvarer med skillet mellom samfunnsvitenskapen og biologien. Der samfunnsvitenskapene kan fokusere på trekket i seg selv, fokuserer biologien på hvorfor akkurat dette trekket har utviklet seg på akkurat denne måten (Mysterud 2003:30.33). Dette var jo en veldig grei inndeling. Men som vi ser av dagens kniving mellom antropologien og biologien er det neppe så enkelt.

Man høster som man sår – sosiobiologien og dens inntreden i samfunnsvitenskapen

Edward O. Wilsons Sociobiology. The new synthesis fra 1975 så dyrs sosiale adferd i lys av evolusjonsteorien, altså at sosial adferd også kan utvikles gjennom evolusjon. Det kontroversielle med denne boka, (som skulle føre til at Wilson under et symposium om sosiobiologi ledet av Margaret Mead fikk en mugge med isvann over hodet) var kapitlet hvor han anvender teorien sin på mennesket. Sosiale trekk som arbeidsdeling mellom kjønn, betydningen av slektskapsbånd, og gruppetilhørighet arves, og er i så stor grad universelle at de kan kalles deler av ”den menneskelig natur”. Teorien har blitt kritisert (i tillegg til den sedvanelige kritikken fra oss sosialkonstruktivister om at det er erfaring, og ikke arv som bestemmer adferd) for å være rase- og kjønndiskriminerende, samt at den bygger opp under borgerskapets dominans, i form av at teorien åpner for at menneskets adferd er genetisk determinert.

Jeg spør som Run D.M.C. spurte på 90-tallet; What’s it all about?

Mye har skjedd siden 70-tallet,og sosiobiologien har blitt videreført i flere former. Blant annet Richard Dawkins teori om mener i the selfish gene fra 1976, hvor han innfører memer som en replikator som går i arv på samme måte som gener. Memer betegner den kulturelle arven, gener den biologiske (Mysterud 2003:9-11,256-293). En viktig gren basert på sosiobiologien er evolusjonspsykologien. Under denne fanen gar vi for eksempel Leda Comides og John Toobys etter hvert så populære forskning på ”steinaldersinnet” i våre ”moderne skaller”. Altså at vår mentalitet ble utviklet på den tiden det moderne mennesket ble utformet. Denne retningen er i større grad enn dens forgjenger et møtepunkt mellom antropologien, biologien og psykologien, og tvinger i større grad frem spørsmålet om hvor vår adferd kommer fra, samt hva som kan anses som medfødt eller ikke (Hylland Eriksen 2000).

Gaver, sex og krig

I Norsk Antropologisk Tidsskrift nr. 4, 2008 skrev Thomas Hylland Eriksen artikkelen ”frihet og determinisme: et grunnlagsproblem i antropologiske studier av fellesskap”. Her taler han for antropologiens bidrag til spørsmål om menneskets natur. Vi må stille oss selv spørsmålene ”hva er et menneske?” og ”hva vil det si å være et menneske?”. Tradisjonelt grubler biologene på det første spørsmålene, og antropologene på det andre. Hylland Eriksen understreker at det allikevel ikke grubles nok, og langt fra nok grubles det på hverandres spørsmål. At en antropolog skyr spørsmål rundt menneskets natur, er en åpenbar selvmotsigelse. Evolusjonsteoretikere, på sin side, kritiseres gjerne for å redusere mennesket til et vesen som kun lever for sex og krig. På den andre siden kan evolusjonsteorien sees i et solidarisk lys. Hylland Eriksen referer til en samtidig biolog av Darwin (som utarbeidet en teori om seleksjon samtidig som Darwin); Alfred Russel Wallace. Der Darwin så konkurranse som noe adaptivt (her kommer ”survival of the fittiest” inn), så Wallace solidaritet og samarbeid som det som driver menneskeheten fremover. Uten samarbeid vil vi ikke overleve. Dette resonnementet kan videreføres med Marcel Mauss’ resiprositetsteori; samarbeid og handel utgjør en viktigere samfunnsrolle enn kun å være utvelsking av goder, det brukes også gjerne som et påskudd for utveksling av immaterielle goder som tillit og solidaritet. Det konkluderes:

”[...] jeg har argumentert for at det finnes et objektivt, altså ikke sosialt konstruert, grunnlag for menneskelig fellesskap, og at dette finnes i en lesning av menneskets evolusjonshistorie, sammen med en korrekt tolkning av Mauss’ teori om totale sosiale fenomener. Når denne grunnmuren er på plass står det selvfølgelig enhver fritt – for å holde oss til metaforer – å studere nipsgjenstander på peishylla, valg av tapet og kjøkkenskapenes beskaffenheter. Men ikke før.” (Hylland Eriksen, 2008:219.)

Det må jeg si, det er ikke så reint lite vi har å hanskes med før vi kan vende tilbake til vår gode og trygge kulahandel.

Dermed; uti fra Hylland Eriksens resonnement finnes det områder hvor biologien og antropologien overlapper, og det er disse det er viktig å ta tak i, i tiden som kommer. Så hvor i antropologien finner vi teorien som tangerer med biologiske teorier? Hvor ligger arv-miljø diskusjonen, eller eventuelt; hvor burde den ligge? Biologenes hovedinnvending mot samfunnsvitenskapenes bidrag til arv-miljø debatten er mot det som nokså generaliserende kalles ”standardmodellen for samfunnsvitenskapene” (herunder sosialkonstruktivismen og, mer spesifikt for antropologien, kulturrelativismen). Innvendingen går ut på at mennesket i et kulturrelativistisk syn sees på som en ”blank tavle”, hvor de avgjørende påvirkningene for et menneskets adferd skjer etter dets fødsel. Her følger noen forsøk på å gå inn på noen antropologiske områder som på ulike måter forholder seg til kulturrelativisme og påvirkning av menneskers adferd.

”Luke, I am your father”

Slektskap har i lang tid vært sett på som et biologisk styrt anliggende. Slektskapsmodeller ble ansett for å være styrt etter biologisk nærhet, hvor de mest betydningsfulle bånd knyttes mellom de som deler flest gener. Denne utfordringen ble imidlertid utfordret av antropolog David M. Schneider i 1968 da han utga boka American Kinship, hvor han konkluderte med at den sosiale kategoriseringen av slektskapsbånd (betegnet som enduring diffuse solidarity) har minst like stor betydning som den biologiske. Schneider lagde flere sprekker i vår tradisjonelle forståelse av slektskap da han etter hans feltarbeid hos Yapfolket i de Vestkarolinske øyer i 1984 konkluderte med at våre kategoriseringer av slektskap først og fremst beror på en sosial definering av slektskapsbånd (Holy 1996). Schneider mente det var tilgang til landområde, og ikke biologiske bånd, som definerte Yapfolkets slektskapsbånd. Denne oppfatningen har fått et sterkt rotfeste bland antropologer, og det opereres gjerne med Schneiders konklusjoner som utgangspunkt i nyere slektskapsforskning. I biologien er man også opptatt av at vi oppfører oss annerledes mot våre nærmeste, men her brukes observasjonen i debatten rundt muligheten for en genetisk altruisme hos mennesket, altså at vi kan gjøre en handling som fører til andres reproduktive suksess, på bekostning av vår egen (omsorg for våre barn kan for eksempel sees på som evolusjonært altruistisk).Her ser vi altså et motsetningsforhold mellom antropologiske og biologiske oppfatninger.

…det er ikke så reint lite vi har å hanskes med før vi kan vende tilbake til vår trygge kulahandel.

Natur og samfunn

Innenfor den økologiske antropologien anvendes ofte begreper hentet fra biologien som nisje, habitat, og tilpasning. Studier innenfor denne retningen fokuserer gjerne på forholdet mellom menneskene, og naturen de lever i. I dagens antropologi anses dette forholdet ofte som å være gjensidig; mennesker bestemmes av naturen de lever i, og påvirker samtidig utformingen av denne naturen. Her er Fredrik Barths ”økologiske relasjoner mellom etniske grupper i Swat i Nord-Pakistan” et godt eksempel. Han viser at et samspill mellom politiske og økologiske forhold har vært avgjørende for forhold mellom ulike grupperinger (Barth i Hylland Eriksen 1998:269-270). Slik kan biologisk kunnskap brukes metaforisk i antropologisk forskning. Mer omstridt forskning innenfor dette område er Marvin Harris’ kulturøkologi. Han så på ulike trekk ved menneskers kultur har direkte sammenheng mellom økologiske forutsetninger. Kulturelle trekk kan ha ”økologiske funksjoner”, sett ut ifra det prinsippet om at større menneskelige befolkninger alltid vil hige etter å få mest mulig utbytte (i form av energi) ut av den teknologiske og økologiske funksjonen de befinner seg i. Hans mest kjente eksempel i denne sammenhenger er helliggjøringen av kuer innenfor hinduismen. Ved første øyenkast ser dette ut som et dysfunksjonelt tabu, da mennesker kan få mye energi av å spise ku, og at kuer i India ofte opptar bybildet på en veldig upraktisk måte for menneskene. Rett og slett; de er stort sett i veien. Men kuene var på mange måter funksjonelle, skulle det vise seg; blant annet pløyde de jorda, produserte gjødsel og byggemateriale. Denne tankegangen om at menneskers handling styres av deres økologiske omgivelser finner vi igjen i sosiobiologien, som jeg bevegde meg inn på tidligere. Harris argumenterte allikevel mot sosiobiologene. Han mente at det ikke kunne være gener alene som skaper kultur, da forskjellene i våre genomer ikke er omfattende nok til å favne om hele den kulturelle variasjonen vi har i verden. Han legger heller vekten på samspillet mellom teknologiske og økologiske faktorer.

Struktur-aktør debatten

En viktig debatt innenfor samfunnsvitenskapen som biologer har vært lite tilstede i, er struktur-aktør debatten. Michel Foucault er en av de som representerer et ytterpunkt på den strukturorienterte sia. Han mente at vi er styrt av underliggende epistemer, som styrer våre tanker, og regulerer hva vi kan tenke på. Epistemene er noe som eksisterer utenfor individet, som vi ubevisst må handle innenfor (Aakvaag 2008). På den andre siden av debatten har vi for eksempel Clifford Geertz, som mener disse episteme er noe vi mennesker selv skaper, for å rydde opp i det han kaller det ”konseptuelle kaos” i verden rundt oss (Geertz 1973:313). Vi har altså makten og muligheten til å skape våre egne prinsipper.

Hvordan vil kunnskap fra biologien kunne gjøre seg gjeldende i denne debatten? Kan den representere en tredje innfalsvinkel? Kan det gjøre noe med struktur-aktør debatten å diskutere biologiske forutsetninger seriøst innenfor denne konteksten?

Stolthet?

Denne artikkelen var stort sett ment som undring, eller – for å kalle en spade for en spade – drodling rundt forholdet mellom antropologien og biologien. Jeg har pirket i overflaten av noen store diskusjoner, og forsøkt å stille noen spørsmål, slenge ut noen referanser, og vise til liv og røre i begge fagleirer. Jeg håper, som de også konkluderte i den nevnte debatten på U1, at vi får se mer engasjement rundt disse problemstillingene i den offentlige debatten i tiden som kommer. Eller er vi for stolte?

 

Litteratur

Aakvaag, Gunnar C. (2008) Moderne Sosiologisk Teori Oslo: Abstrakt Forlag

Geertz, Clifford (1973) The Interpretation of Culture, Basic Books

Holy, Ladislav (1996) Anthropological Perspectives on Kinship, Pluto Press

Hylland Eriksen, Thomas (2000) Evolusjonspsykologiens Alternativer, Tidsskrift for den Norske Psykologiforeningen, ss.1-16

Hylland Eriksen, Thomas (2008) Frihet og Determinisme: Et grunnlagsproblem i antropologiske studier av fellesskap, i: Norsk Antropologisk Tidsskrift nr 4

Mystrud, Ivar (2003) Mennesket og Moderne Evolusjonsteori, Gyldendal Akademisk

Schneider, David M. (1968) American Kinship, A Cultural Account, The University of Chicago Press