Leder: Mat

Tekst: Eivind Eggen og Ingvild Andersen

Velkommen til siste nummer av Antropress for dette semesteret og studieåret! Temaet denne gangen er mat, og redaksjonen og eksterne bidragsytere har bidratt med artikler som virkelig understreker hvor mangfoldig emnet er og hvordan det er relevant i så ulike kontekster som Båtsfjord, India, Japan og Melanesia. Mat er ikke bare mat, ikke bare en ”substans, satt sammen av karbohydrater, fett, vann og/eller proteiner” som Wikipedia åpner sin artikkel om mat med. Alle som har vært ute og reist, vil kjenne til at mat er noe av det første man legger merke til, særlig om man befinner seg på steder der man opplever at folk har andre oppfatninger av hva som er mat, hva som er god mat og hva som er ren og riktig mat, enn en selv.

Frittgående tomater og økologiske kyr

Tekst: Eivind Eggen

Jeg har lenge vært omringet av helsekostens hellige riddere. Fra folkehøgskole i landets fjerneste strøk til Oslos beste vestkant har jeg blitt forfulgt av mantraet om den økologiske matens fortreffelighet. Jeg vil her gi noe små kanapeer av min egen refleksjon rundt hva sunn mat betyr og hvordan den brukes i folks representasjonsprosjekter.

For hvilken pris?

Tekst: Mia Andresen

En tror at det en spiser er nødvendig og essensielt for ens overlevelse. Mat må man ha, og av den grunn kan det noen ganger virke som at all mat er bra. Men hvem gir oss den rett til å stappe i oss hva som helst, og hvor skal man egentlig sette grensen? Mat er ikke bare mat, og historien har vist oss at som mange andre varer forandrer også matvarene seg med tid og sted. Hva som engang var sunt, er i dag usunt, og hva som en gang var medisin er i dagens samfunn den rene gift. Ikke nok med at maten i seg selv er i forandring, miljøet rundt, produksjonen og konsumet er også i stadig fluks.

Næring for livet!

Tekst: Ann-Celin Zakariassen

Hva er mat? Mat er næring, og alle levende vesener trenger næring. I mine antropologistudier har jeg imidlertid blitt oppmerksom på samfunn som har et helt annet syn på hva som er næring enn mitt eget. Småskalasamfunns hovedoppgave nummer én er å overleve, mens nummer to er å reprodusere. I mange samfunn kan disse sidene overlappe.

Feltbrev frå India. Om temperamentsfulle gudinner, mat i gudetilbeding og utfordring av eigne kulturelle kategoriar for mat

Tekst: Dagrun Kyte Gjøstein, masterstudent på feltarbeid

Ved dei fleste høgtider i Noreg har eg erfart at mat (og drikke) er viktige element for feiring av høgtida. Spesielle typar mat skal lagas og etast til spesielle høgtider, som pinnekjøt, lutefisk eller ribbe til jul, og lam og appelsin til påske. Også i India er mat eit viktig element i hindufestivalar og puja (tilbeding).

Japanere og hvalkjøtt

Tekst: Professor Arne Kalland

“Sickest dinner ever served: JAPS FEAST ON WHALE. VIPs tuck into its raw flesh”, forkynte den britiske tabloidavisen Daily Star (11/5-1991) over hele forsiden og fortsatte på side 3-4: “Greedy Japs gorge on a mountain of whale meat at sick feast” i en “banquet of blood”. I en heller rasistisk tone (e.g. Japs) transformertes deltagerne til barbarer; siviliserte mennesker har ikke for vane å “tuck into raw flesh” eller “gorge on a mountain of meat”. Fokuset på rått kjøtt og blod understreker mangel på kultur. Dette er hvordan dyr spiser; folk koker eller steker maten, skjønt vi vet, som Lévi-Strauss (1975) har vist oss for lenge siden, at mat kan transformeres fra natur til kultur på andre måter enn ved hjelp av varme, noe ikke minst japansk sushi og sashimi er tydelige eksempler på.

Sjöborrar – vem äter det?

Tekst: Sofia Josefine Spjuth

Jag baserar till stor del denna korta essäliknande text på min egen masteravhandling om matvanor i Båtsfjord som jag skrev färdigt 2007.  Fältarbetet gjorde jag under 2006, och var tillbaka på ett kortare sådant på samma plats 2007.  Matkultur och matvanor har det skrivits mycket om innanför antropologin men trots det var det en nog så märklig affär att studera detta i vardagliga fält. Antropolokafornokka? Folk spis vel ka som smaker best? Og matkultur? Nei, det finner du ikke her i Båtsfjord. Och så var ännu en vilsen antropologistudent var i färd med att uträtta underverk.

Smaken av jams

Tekst: Liv Gyllensten Alvestad

Trobriandere, distribusjon, rikdom og høvdinger er assosiasjoner vi, som antropologistudenter, får av ordet ”jams”. Denne store, litt potetaktige grønnsaken. Og ja, trobrianderne dyrket og elsket jamsen. Men de var ikke alene. Jamsen har gjort nytte for seg en rekke andre steder enn på Trobrianderøyene og Ny-Guinea. Mange nyter godt av rotfrukten, både i Asia og Afrika dyrkes, tilberedes, spises og nytes jamsen. Gul jams, hvit jams, lilla jams, vannjams, amerikansk jams (som egentlig er en oransje søtpotet) – det finnes hundrevis av jamssorter! Variasjonene er basert på hvor de dyrkes. Det kan nevnes det landet som står for mest jamsdyrkning forøvrig er Nigeria (og ikke Ny-Guinea, slik vi lett kunne ha fått inntrykk av).

Antropologisk portrett: Runar Døving

Tekst: Line Ørstavik

Det er ikke sjelden vi vordende antropologer stiller oss selv spørsmål om det store stygge arbeidsmarkedet – og vår egen verdi som eksperter på det ”kulturelle menneskelige”. Eller hva du vil kalle det. Gjennom møter med erfarne antropologer fra arbeidslivet – i alle slags ulikt arbeid – vil vi i AiA kunne gi en viss pekepinn om hva som venter der ute – samt plukke opp litt tips på veien. Som seg hør og bør med tanke på temaet i denne omgangen Antropress, har vi tatt en prat med mat- og forbruksforskeren Runar Døving, om hans vei til forskerrollen og professor-status.

Den kyndige askes

Tekst: Sara Herland

Men dette er ikke noe å ta i betraktning. Alle har sin kreativitet, er det ikke så? I en askegrå motbakke vil du sitte og lage et tankekart over dine bevegelsers filosofi, men manglende fantasi. Det er vanskelig å sitte slik med ryggen vendt mot bytoppen, men hjemme har du jo ikke annet enn en klokke på veggen som tikker, uten at den går. Dessuten lengter du etter å ikke bli forstått og gir et absurd svar på menneskeheten, i tegnets språk.