Jeg dro til Kina sommeren 2008, og ble til sommeren 2009. OL–stemningen hadde nådd hovedstaden Beijing. Menneskerettighetsforkjempere hadde i lang tid satt hovedressursene sine inn på Kina, og selv om mange påpekte motargumenter for et reelt håp, var det uansett der. For meg fremstod Kina som et land med mange nyanser. Jeg la godt merke til de dårlige. Men jeg har lært at man skal være kritisk til media, og jeg liker å danne meg et eget bilde av store konflikttemaer. For meg er et slikt tema nettsensur i Kina. I denne teksten vil jeg reflektere litt rundt dette basert på mine opplevelser i Kina.
De fastboende nordmennene som jeg møtte første uka i Kina var absolutt ikke kritisk til nettsensur i Kina. I bunn og grunn mente de at det bare var amerikanske pornosider som ikke var tilgjengelige, og der hadde de metoder til å komme rundt ”problemet”. Under lekene fikk jeg med meg rapporteringer om at nettsensuren hadde blitt hevet, men på ingen måte opphevet. Man kunne i tillegg til nordmennenes ”problem” for eksempel ha problemer med søke på negative artikler om myndighetene i Kina. Visstnok var det også forskjeller i hevelsesnivåer i forskjellige provinser. OL var på mange måter en stor suksess for myndighetene og for nasjonalismen i landet Kina. Man skulle faktisk lete litt for å se uteliggerne som hadde ligget under broa ved Fugleredet bare en måneds tid tidligere. Beijing var en by de fleste av oss kunne like.
Det tok litt tid før jeg skjønte omfanget av hvordan ryktene om det strenge sensursystemet i Kina kunne bli til. En dag ute på høsten ble flere av de store nettsidene som Youtube, Myspace og Facebook regelmessig utilgjengelig. Noen ganger noen timer, andre ganger måneder. Jeg har til gode å få en offentlig forklaring på dette, men det svermer av rykter. På vestlige sider kunne man lese om en video der politiet slår tibetanske aktivister. Fra kinesiske populærsider og forum ble det antydet at nettet ble stengt fordi det var en falsk video om politivold i omløp. Kinesere flest har stor respekt for at myndighetene slår ned på det som blir omtalt som ”dårlige ideer”. Således har de også stor respekt for at ting blir sensurert. De fleste sier at de stoler på at myndighetene gjør hva som er best for folk flest. De har en antydning til tanker om at så lenge de ikke legger seg bort i “government business”, så legger ikke myndighetene seg opp i deres heller. Allikevel er det et paradoks i det hele. Mitt inntrykk er at det er svært utbredt å gå rundt sensursystemet blant kineserne selv.
I 2008 var det en stor sensursak i Kina. En av rampelysets superstjerner hadde sendt datamaskinen sin til reparasjon, hvor teknikerne hadde funnet bilder av ham ha sex med flere medlemmer av eliten i Kina, og så lagt dette ut på nettet. Saken som egentlig skjedde i Hong Kong fikk kjempeoppmerksomhet på fastlandet, og etter hvert fikk sensursystemet en viss kontroll på spredningen. Mange hadde fått sett bildene, men mange ikke. De som ikke hadde fått sett bildene var nysgjerrige. Hvorfor kunne ikke de få se noe som vennene deres hadde sett. Dette dilemmaet som har fått navnet Edison Chen-skandalen, illustrerer sensuren i Kina på en god måte.
Porno er i utganspunktet ulovlig i Kina, selv om statistikk viser at Kina bruker nest mest penger i verden på det. Selv om det meste blir filtrert i sensurmaskinen kan man for eksempel laste ned alt mulig gjennom torrent-sider hvor det på mange måter er lagt opp til et stort spillerom. På den måten viser myndighetene klart hva som er ulovlig og anbefalt, men de som mener noe annet har muligheter for dette. Jeg har inntrykk av at normen er at så lenge ikke du selv er med å spre ”dårlige ideer” så er du trygg fra loven. De fleste vet nok ikke om bakveiene der alt er mulig, noe som gjør at det generelt er en oppfatning om hva som er rett og galt slik myndighetene vil ha det. I enkelte tilfeller kan myndighetene stenge tunge nettsider som Google, noe som minker dette spillerommet. Hva som skjer på bakgrommet i denne tiden blir bare spekulasjon, men både jeg og de fleste kinesere jeg har snakket med, ser for seg at det kinesiske markedet er for verdifullt for de fleste store nettsider at de bøyer seg for kravene de kinesiske myndighetene setter. Yahoo er et av de selskapene som har fått kritikk for det nære samarbeidet med sensursystemet i Kina.
Definisjonen av sensur er å holde noe borte fra allmennheten. Det fører oss direkte over i en poltisk diskusjon. Hva skal bli fortalt, og hva skal ikke bli fortalt. Når skal man få se kinofilmer med mye vold og så videre. Sensuren som jeg reflekterer over handler om politisk makt. Fenomenet som media dekker krever en legitimisering av sannhet, og dermed makt. Spesielt gjelder dette nyhetsmedier, eller med andre ord allmenn tilgang på ny informasjon. Wikipedia er her et interessant fenomen. Denne velkjente kilden var bestandig tilgjengelig under mitt årslange opphold i Kina. Samtlige artikler jeg søkte på ble vist, og mitt inntrykk er at også de kinesiske sidene var tilgjengelige. I kontroversielle artikler som ”Falun Gong” fikk jeg også inn selv om man selvfølgelig kan diskuterere om dette er mer propaganda enn informasjon. Det demokratiske prinsippet om lik tilgang til informasjon finnes som kjent ikke i hele Kina. Allmennheten er bortvist fra informasjon om mange av de statsanliggende saker.
Men hvordan tenker nå unge moderne kineserne selv rundt tanker om lik tilgjengelighet til informasjon for alle? Med få unntak, og da også medregnet vestligboende kinesere, mener de at prinsippet ikke vil fungere i Kina, og nesten samtlige trekker frem problemet med ”peasants”, som de mener ikke vet sitt eget beste. Hadde denne gruppen fått fri tilgang til for eksempel porno bruker de som argument at det da ville blitt flere voldtekter. Dette er også argumentet som brukes imot demokrati, siden peasantsene er altfor mange og at de bare ville tenkt på seg selv. Kina er en ung stat og ikke klare for denne utfordringen. President Hu Jintao selv har snakket om denne tanken, og satt mål om at de om hundre år skal få ha demokratisk valgte styringsmakter. Paradokset til dette argumentet er at det eneste nivået det er demokratiske valg i Kina nettopp er i peasants-landsbyene som velger sine representanter til regionsstyrene.
I mange tilfeller har kinesere jeg har snakket med om temaet vært en stund i vestlige land, men tilnærmet lik alle poengterer gang på gang at Kina er et spesielt land som ikke kan sammenliknes med andre land. De har dermed ofte to bilder av verden, og da gjerne to regelsett, ett for den vestlige verden der moral står høyt, og et for Kina der ting fort blir mye mer komplisert enn rett og galt. Folk peker på grunnene til dette ved å si at Kina har så mange flere mennesker at det ikke er mulig å sammenlikne de utfordringer de står ovenfor med andre stater. Samtidig har de en erkjennelse av en nyere histories dårlige tid. Først med ydmykelsene på 1800-tallet, så republikanernes undertrykkelse og til slutt Maos tid. Etterfølgeren til Mao i kommunistpartiet sa en gang at Mao gjorde 70 prosent riktig og 30 prosent galt, noe som jeg har inntrykk av at deles av allmennheten i Kina i dag.
Noen kinesere jeg har pratet med påpeker at det ikke er noen menneskerettighet å bli hørt. Folk kan si hva de vil, men de må da ta konsekvensene av det de sier. Jeg har ofte hørt at hvis jeg skriker ut noe negativt om Kina at jeg ville blitt drept nesten momentant på gata. Ikke av myndighetene, men av folket. Det samme har en tendens til å skje på nettet. Det finnes mange svært populære forumnettsider der folk diskuterer alt fra hund til politikk. Unormale ytringer blir enten hyllet til skyene eller dratt ned i kummen. Det siste formen kan minne litt om mobbing, og har ved flere tilfeller ført til selvmord på universitetene, men det er sjelden noen diskusjon om det var riktig å utstøte ytringene i så sterk grad. Jeg har sjeldent sett noen som faktisk skriver på disse diskusjonsforumene, men det er alltid god respons på det meste. Om det finnes noen moderator er jeg usikker på, men at det er et filter er helt klart. Hvis man skriver inn ordet shabi – dum vagina, som er det mest brukte banneordet – blir det omgjort. Her har man sett flere eksempler på kodifisert språkbruk, som filtrene ikke tar, men i grove tilfeller blir de fjernet før eller siden. Det er liten tro på at man kan bli straffet for dette.
Politisk sensur er et svært alvorlig tema. Politikk ovenfor Tibet anses nok som svært sensitiv, og siden i år har også Xinjiang–provinsen fått stor oppmerksomhet, også i Kina. Enhver diskusjon om temaer rundt frigjøring i Kina blir som regel kokt ned til at ingen kan frigjøre seg, for hvis en gruppe får selvstendighet så må de andre også få. Det er med andre ord svært lite spillerom å diskutere selvstendiggjøring av folkegrupper, og inntrykket til de fleste kinesere er at myndighetene gjør en jobb der reglene er like for alle, uansett etnisitet. Dessuten har mange et inntrykk av at vestlig media er svært dobbeltmoraliserende, og beviser skorter det ikke på. Deres inntrykk er at det er noen få mennesker som lager bråk for å få makt selv, og de samme menneskene manipulerer gjerne vestlig media. På de statlige nyhetsnettsidene har jeg inntrykk av at det blir ført en svært objektiv og seriøs linje, med stor søknad på legitimering av politikk. På de offentlige kinesiske engelsknettsidene er man svært opptatt av dialog og diskusjon. De svarer ofte på kritikken fra vestlige medier ved å peke på dobbelmoralitet, og skiller seg etter min mening på få områder fra de vestlige nyhetskildene, men står som regel over de mest radikale ytringene. På forumer derimot blir saker styrt i mer radikal retning, og det er her den folkelige diskusjonen blir tatt. Med folkelig mener jeg alle de som har tilgang til nettet, og det er jo ikke alle i Kina. Statistikk sier at det er noen hundre millioner nettbrukere i landet, og det vil jo si at det er en del hundre millioner som ikke går under dette begrepet. De største forumene har moderatorer som tar ansvar for at en viss politikk ikke blir diskutert.
Vi kan si mye om stenging av utenlandske nettsider, men så lenge man alltid kan komme rundt disse hindringene kan vi ikke snakke om total sensur. Jeg vil til slutt legge til et bilde av jeg selv sitter med etter mye samvær med kinesere i ett år når det gjelder temaet. Nettforumene har moderatorer, på lik linje med seriøse nyhetsaktører i Norge. Forskjellen er at vi godt kan kalle internettet i Kina for parti-nettet. I hvert fall hvis vi blir bedt om det.
