Binære dikotomier, segmentær opposisjon og et særdeles ubehagelig møte med 20-bussen.
Vi har alle vært der. Semesteret kryper mot sin ende, man har lest og lært, pugget og spyttet opp igjen, diskutert og analysert side opp og side ned til gullmedaljen. Andre møter innspurten med økt inntak kaffe, nøtter og Crispo eller de makerer overgang til ny skippertaksstatus med hyppigere bruk av joggebukser og ullsokker på lesesal. Jeg derimot, implementerer helt andre eksamensriter i takt med at mitt mentale stabilitetsnivå, tradisjonen tro, daler med faretruende fart mot stupet og pensum på snikende vis blander seg med virkeligheten.
Med en macbook, permer med løse ark tytende ut i alle retninger og en fullverdig bokhylles inventar i armene, står jeg heseblesende på bussholdeplassen i grålysningen. Jeg har hjemmeeksamen og jeg har skrevet hele natta, godt hjulpet av min trofaste venninne koffein. Etter hva som skulle være en 30-minutters på øyet, men som endte opp i to og en halv times komatilstand, skal jeg nå til Eilerts lune favn og koke i hop en genial avslutning før oppgaven skal leveres om skarve 75 minutter. Mitt likbleke ansikt og bæreposene under øynene får meg til å ligne en trobriander som nettopp har sett en medmatros bli spist av en heks, sveisen står til nord og vest, og jeg har markeringstusj i pannen. I bedre belysning på Fisk&vilt kunne jeg kanskje blitt forvekslet med en hipster, men her er jeg dessverre kun matter out of place.
Mens jeg forbanner skippertaksstudering svinger omsider 20-bussen rundt hjørnet. Jeg tar et ekstra grep rundt bag og bøker, sjangler inn på bussen og mister to bøker i gulvet. I det jeg har plukket dem opp, kaster jeg et blikk nedover midtgangen. Noe er annerledes. Litt… underlig. Uten at jeg kan sette fingeren på hva. I første sittegruppe sitter er urgammel kvinne med like mange rynker som en fullvoksen bulldog, på setet ved siden av henne står en glasskrukke med noe rart og flytende. På den andre siden av midtgangen sitter en smørblid fyr med rødt hår, piquéskjorte og skinnjakke med ”God jul, Jesus elsker deg”-buttons. Ved siden av han sitter en jente med sort kjole, mørk sminke og hullete tights og ser fornærmet ut mens hun risper seg i armen med fyllepennen sin. Jeg går nedover midtgangen og nye pussigheter møter meg. Jeg hilser på en fyr jeg tok et emne med i idéhistorie. Han sitter med sine store briller og ullgevanter ved siden av en blondhåret student med Fred Perry sportsjakke og en bok i Europarett stikkende opp av dokumentmappen sin. Det ikke før jeg står stilt ovenfor Ine Marie Eriksen Søreide kledd i burka, sittende ved siden av noe rosa og glitrende som uten tvil må være glamourmodellen Helene Rask iført playboybunnydrakt at det går opp for meg: Hva i svarte huleste, denne bussen er fylt til randen med binære dikotomier! Jeg snur meg rundt og ser den gamle kona igjen. Hun har løftet opp krukken og klinker på glasset som om det var en gullfisk inni. Et glimt fra solen lyser opp innholdet: Det er slettes ingen gullfisk, men et foster på formalin! Hva pokker er dette for slags skrudd sammensvergelse? Hvis dette er et PR-stunt fra FrP for å minske satsningen på kollektivtrafikk har de gått langt over streken! Kaldsvetten bryter ut over hele kroppen min mens jeg panisk trykker på stoppknappen*, jeg må av denne bussen! Jeg vil aldeles ikke møte min egen binære dikotomi, det er én dose mer selvinnsikt enn jeg trenger å få pådyttet meg før frokost. Dessuten har jeg en mistanke om at jeg vil like denne personen umåtelig dårlig.
Bussen viser ingen tegn til å stoppe, og jeg kikker nervøst rundt meg. Ganske riktig, den anspente stemningen akselerer: Emojenta har endret skyteskive for fyllepennen sin, og stikker den nå i leggen til den gladkristne sidemannen, Egil fra idéhistorie dasker de tovede ullvottene sine i fjeset på jussfyren og den rottelignende hunden til Rask bjeffer hysterisk mot Søreide. Rundt meg på alle kanter er det knuffing og puffing. Plutselig kommer en mann fra bak i bussen frem til meg og prikker meg på skulderen. Det er en pussig, liten fyr med tversoversløyfe, enorm bart og flippskjegg.
-”Du bist ein schkummel, gæren evoluzjonizt!” hvisker han truende til meg med en rar, tysk aksent. Jeg ser spørrende på ham. ”Hva i all verden” tenker jeg.
-”Jeg tror du forveksler meg med en annen” sier jeg og skvetter av min egen stemme: Den er mørk og mandig.
-”Du hast schkummel, sozialevoluzjoniztisck utvikling i hue!” fortsetter han før jeg får summet meg til å svare, og gir meg et hardt puff i skulderen. Jeg får et blikk av meg selv i vinduet, og ser et langt grått skjegg snirkle seg nedover brystet mitt. Vantro innser jeg at den sinte, tyske mannen faktisk har helt rett: jeg er E. B. Tylor!
-“Culture, or civilization, taken in its broad ethnographic sense…” kommer det ut av munnen min, uten at jeg har det minste kontroll over hva jeg sier. ”…is that complex whole which includes knowledge, belief, art, morals, law…”
-”AAAA! Angst!” skriker bartemannen, og jeg innser omsider hvem jeg står ovenfor: Boas. Dette kommer til å bli skitne greier.
-”Bring it on, Boas. You may have eaten fish with the inuitts, but I was the first professor of Anthropology at Oxford!”
Boas kaster seg fremover og lugger meg i skjegget. Jeg tar et godt tak om hans venstre bartestjert og haler til. Rundt meg skriker folk av smerte og sinne. Ingen har merket av bussen har stoppet…
Som fra intet er bussen blitt oversvømt av en liten hærskare uniformerte mennesker. Sporveiens logoer glinser faretruende i sidesynet mitt, mens ID-skilt flasher i alle retninger og rundt oss runger det ”Billettkontroll!” Fjetret stanser alle opp. Boas trekker fingeren sin forsiktig ut av nesen min med et lite ”plopp”, og den urgamle damen setter krukken forsiktig ned på setet igjen, mens hun kikker skamfullt rundt seg.
Jeg og Boas utveksler blikk.
-”Valid ticket?” hvisker jeg.
Boas trekker frem en ustemplet barnebillett.
-”thiz gott?” hvisker han lavt tilbake. Jeg rister raskt på hodet.
Billettkontrollørene står bredbeinte i midtgangen med armene i kors.
Det er Egil som handler først. Han reiser seg opp og roper med klar røst:
-”Foren eder mot framadfolket! Hvem er med meg?”.
-”Ja, dette er ufint” kommer det nasalt fra Fred Perry. Han reiser seg han også. Emojentas øyne gnistrer og hun hever fyllepennen til hugg mens hun reiser seg og smiler for første gang siden puberteten satte inn. Hele bussen, bortsett fra Boas med barnebilletten, er tilsynelatende billettløs og klar for kamp.
Billettkontrollørene virker økende utilfreds og beklemte.
-”Billetter. Gyldige bille…” forsøker den ene, men stemmen hans dør ut i det øynene hans faller på formalinkrukken. Alle passasjerene har reist seg, Rask og Søreide har lenket armer.
-”Odd…” sier en annen kontrollør. ”Du, Odd… kanskje vi bare skal…?”
Odd, den høyeste og bredeste kontrolløren kremter et par ganger, ser seg rundt og kremter igjen.
Vi tar alle et skritt nærmere den blå armé.
Odd tar tak i beltet sitt med to tomler.
-”Jah… jeg tror dette ser greit ut, jeg”, sier han kjekt, mens han sakte tar noen skritt baklengs med usedvanlig oppsperrede øyne.
-”Schtick dumschkaller” hveser Boas.
Dørene åpnes. Tiden står stille et sekund.
-”Husk å stemple” piper Odd, før han haster mot utgangen. De andre kontrollørene skynder seg klumsete og halvsnublende etter ham.
Dørene lukkes og spontan jubel bryter ut på bussen. Rask og Søreide omfavner hverandre, emo og den gladkristne skotter sjenert på hverandre før de bestemmer seg for bytte facebookdetaljer, Egil og Fred Perry tar hverandre i hånden, og jeg og Boas klasker hverandre jovialt på ryggen, om enn litt hardt.
”-Ullevål sykehus” annonserer sjåføren med ett. Jeg samler sammen bøkene som har falt til gulvet under alt rabalderet og smetter ut på fortauet. Solen skinner skarpt og det er fuglekvitter i luften. Jeg vinker energisk til passasjerene med noen kladdeark i det bussen suser forbi. I det rødmalte metallet ser jeg en refleksjon av min egen skikkelse. Skjegget er nå forsvunnet, men jeg vet nøyaktig hvordan jeg skal avslutte hjemmeeksamenen min.
Vilde Fastvold Thorbjørnsen
Sosialantropologene ved UiO Sitt tidsskrift 