HEIT FORSKNING

Skrevet av: Mikkel Vindegg – Masterstudent

Kan Overheating-prosjektet gi en pekepinn angående veien videre for antropologisk forsking? Og hvordan passer prosjektet inn i instituttets 50 år lange historie?

I tillegg til å drive fremragende forskning har man fått laget en feiende flott logo.

I forbindelse med SAIs 50-årsjubileum vil jeg som masterstudent tilknyttet Overheating skrive noen tanker om prosjektets potensielle betydning for fremtidig antropologisk forskning, i tillegg til å se prosjektet i lys av instituttets og antropologiens historie.

For å gjøre dette er det nok like greit å begynne med det grunnleggende: Hva er bakgrunnen til navnet «Overheating»? Ordet gir nok flest assosiasjoner til global oppvarming og miljøspørsmål. Det er riktignok et av temaene som undersøkes i prosjektet, men det er altså bare ett av dem. Økonomi og identitet er to andre hovedtemaer man fokuserer på, og dette er vel så sentralt. Navnet «Overheating» har sitt opphav i det økende tempoet i vekst og endring som kan sies å kjennetegne verdens utvikling etter slutten av den kalde krigen, samt metaforen «friksjon» som en måte å illustrere hvordan globale prosesser påvirker lokale forhold (Tsing 2005). I fysikken oppstår friksjon når det er bevegelse mellom to flater som gnisser mot hverandre. Da skapes det samtidig varme. Ved økt friksjon øker også varmeproduksjonen. Hvis det oppstår veldig mye friksjon, kan varmeutviklingen bli så stor at den blir vanskelig å kontrollere: da kan man snakke om overoppheting. Eksempler på utvikling av denne typen er densterkt økte veksten i verdens befolkning, energibruk og urbanisering.

Dette kan vises på et overordnet, kvantitativt nivå, gjennom eksponentielle vekstkurver. Men dette er da ikke noe antropologer trenger å bry seg med? Faghistorisk sett stemmer på mange måter dette. Antropologisk forskning har lenge hatt som mål å få så omfattende kunnskap som mulig om avgrensede deler av sosial virkelighet, ofte til forkleinelse for større statistiske, historiske og maktstrukturelle sammenhenger.

Et mål i Overheating er å gå utover dette. Fokuset skal fortsatt være på å skaffe omfattende kunnskap om lokale forhold, men samtidig forsøker man å sette dette inn i en bredere kontekst. Det er her de «store tallene» kommer inn i bildet. Eksponentielle vekstkurver viser til raske endringer i verden, men hvordan utspiller dette seg på bakkenivå i menneskelig samhandling og hverdagsliv? Og kan man finne likhetstrekk mellom hvordan disse endringsprosessene utspiller seg på tvers av individuelle forskningsprosjekter?

Det er med dette ikke sagt at «antropologi med tall» er det eneste som skiller Overheating fra tidligere forskning. Det er også behov for å sette det inn i en historisk og maktstrukturell kontekst på global skala for å forstå hvordan globale endringsprosesser har betydning for konkrete mennesker.

Som professor Halvard Vike nevner når han skriver om tankene bak 50-årsjubileet, ble instituttet på et tidlig stadium inspirert og formet av den såkalte loftsgjengen på etnografisk museum, med Fredrik Barth i spissen. I tråd med dette ble undersøkelse av sosiale prosesser sentralt i arbeidet ved instituttet. På denne måten kan prosjektet sies å videreføre viktige deler av instituttets vitenskapelige arv, samtidig som det bygger videre på den for å utforske en annen samtid på nye måter.

Prosjektleder Thomas Hylland Eriksen har beskrevet dette som å kombinere lokalt forankrede, detaljerte skildringer av sosiale virkeligheter med et fugleperspektiv. En flittig brukt metafor i denne sammenhengen er forskjellen mellom antropologen, som går rundt på bakken med lupe, mens andre, mer kvantitativt orienterte forskere sitter i et helikopter med kikkert. Poenget er at man trenger begge deler for å forstå bredere sammenhenger i verden. For å spille videre på denne metaforen kan man si at antropologen har god bruk for kikkerten, men han ville kanskje snudd den rundt slik at man fortsatt er tett på det lokale, samtidig som man ser det fra distanse.

 

Identitetsproblematikk i en overopphetet verden kan oppleves svært ubehagelig.

Et annet tema for 50-årsjubileet er hvordan man kan gjøre antropologi mer relevant for allmennheten. I denne sammenhengen ser jeg Overheating som et steg i riktig retning. Gjennom koordinert datainnsamling forsøker man å beskrive endringer i samtiden, samtidig som man setter det inn i en bredere etnografisk kontekst. Det er et poeng her å understreke at datainnsamlingen på tvers av de individuelle forskningsprosjektene er løst koordinert. Dette er nødvendig for å ivareta det induktive utgangspunktet i antropologisk forskning. En konsekvens av dette blir at sammenligning på tvers av forskningsprosjekter blir litt mer komplisert, men akkurat som ved individuelt feltarbeid kan man ende opp med å se koblinger man ikke nødvendigvis lette etter eller var klar over i utgangspunktet. Ved å ha mer rigide rammer, risikerer man å miste det som gjentatte ganger har blitt nevnt som en av antropologiens store forser: Friheten til å la empirien rettlede hva man fokuserer på.

Målet med å utforske koblinger mellom forskningsprosjekter bringer meg til et aspekt ved antropologien som man lenge har drevet mye med i navnet, men ikke i gavnet: Komparasjon. Til å være en disiplin som har skrevet og snakket såpass mye om det, har man bedrevet merkverdig lite av det. En som merket seg dette er nevnte Fredrik Barth (1999). Innenfor Overheating-prosjektet er utgangspunktet på mange måter det samme som da Barth startet på instituttet. Fokuset er på sosiale prosesser og samhandling fremfor forestillinger og kultur. Og det er ikke dermed sagt at menneskers forestillinger eller kultur ikke er relevante forskningsområder innen antropologien, men som gjenstand for sammenligning fungerer det ofte dårlig. Dette er Barth også inne på. Her berører han et teoretisk viktig poeng som man ikke alltid har vært like flinke til å ta høyde for innen antropologisk analyse: Hvilket abstraksjonsnivå man forholder seg til. Hvis man forsøker å sammenligne to fenomener med et høyt abstraksjonsnivå, blir disse fort uhåndgripelige størrelser. Man kan derfor ende opp med å sammenligne noe som er innenfor samme kategori, men som ikke er direkte sammenlignbare (Barth 1999: 79-80, 86, 88-89). Barth bruker begrepene «kultur» og «samfunn» som eksempler. Disse er hyppig brukt innen dagens antropologi. Og det er i utgangspunktet ikke noe galt i å bruke dem. De er nyttige kategorier for å forstå verden vi lever i. Likevel vil jeg etterlyse en mer selvbevisst bruk av disse. Hvis man ikke sier spesifikt hva man mener med denne typen begreper i en analyse, risikerer man å skape mer forvirring enn oppklaring. Det går etter min oppfatning midt imot et av de viktigste målene for vitenskap. Verden er komplisert og forvirrende nok som den er. Det er derfor vår oppgave som forskere å gjøre den mer forståelig enn den i utgangspunktet framstår.

Antropologien har hatt et sterkt fokus på lokalt avgrensede forskningsprosjekter helt siden Bronislaw Malinowski fikk gjennomslag for at langvarig feltarbeid skulle være antropologiens hovedmetode. I denne sammenhengen ble også holisme sett på som et ideal. Det ble ansett som nødvendig å skaffe informasjon om alle områder i et samfunn for å forstå hvordan ett av dem fungerte.

Dette har sitt opphav i en grunnleggende, men viktig innsikt: Endringer på ett område i et samfunn kan ha ringvirkninger på andre samfunnsområder som tilsynelatende er urelaterte. Idealet om en holistisk fremstilling ble etter hvert kritisert som overdrevet, og man aksepterer nå i større grad beskrivelser av et utsnitt av sosial virkelighet, forutsatt at man er bevisst på begrensningen man foretar seg. Muligens er man igjen i ferd med å søke etter en form for holisme gjennom prosjekter som Overheating, men denne gangen ved å sammenligne globale prosesser som gjør seg gjeldende også utenfor det noenlunde avgrensede feltet man selv står oppi som forsker.

Eldre tradisjoner videreføres ved hjelp av nye verktøy. Her ved postdoktor Astrid Stensrud sitt bilde av Quinoa innhøsting fra hennes feltarbeid i Peru

Antropologien har hatt et sterkt fokus på lokalt avgrensede forskningsprosjekter helt siden Bronislaw Malinowski fikk gjennomslag for at langvarig feltarbeid skulle være antropologiens hovedmetode. I denne sammenhengen ble også holisme sett på som et ideal. Det ble ansett som nødvendig å skaffe informasjon om alle områder i et samfunn for å forstå hvordan ett av dem fungerte.

Dette har sitt opphav i en grunnleggende, men viktig innsikt: Endringer på ett område i et samfunn kan ha ringvirkninger på andre samfunnsområder som tilsynelatende er urelaterte. Idealet om en holistisk fremstilling ble etter hvert kritisert som overdrevet, og man aksepterer nå i større grad beskrivelser av et utsnitt av sosial virkelighet, forutsatt at man er bevisst på begrensningen man foretar seg. Muligens er man igjen i ferd med å søke etter en form for holisme gjennom prosjekter som Overheating, men denne gangen ved å sammenligne globale prosesser som gjør seg gjeldende også utenfor det noenlunde avgrensede feltet man selv står oppi som forsker.

Avslutningsvis vil jeg skrive et par tanker inspirert av temaet «endring og erindring». Hvis samtiden kjennetegnes av akselerert endring, kan det også forekomme akselerert erindring? I løpet av Thorgeir Kolshus’ feltarbeid på Vanuatu kom det fram at fortiden på ingen måte er like statisk som den ofte framstår. Han viser hvordan et historisk dokument tatt med utenfra førte til at mennesker endret sin kunnskap om slektskapsbånd til å passe overens med beskrivelsene i teksten. Denne nye kunnskapen var blitt mer eller mindre ukritisk integrert i forståelsen av egen fortid noen år senere (Kolshus 2011). Å gå spesifikt inn for å undersøke hvorvidt menneskers oppfatning av sin egen fortid blir mer omskiftelig i møte med rask endring framstår riktig nok som en utfordrende oppgave for en forsker. Likevel vil jeg hevde det er sannsynlig at dette forekommer, og at det ville vært et spennende tema for antropologisk forskning.

Det hevdes at jorden er overopphetet, men er dens redning i våre hender?

Man forstår nåtiden i lys av fortiden, men det kan være lett å glemme at denne påvirkningen ikke bare går én vei. Den samme dynamikken gjelder for globaliseringen som hevdes å kjennetegne verden i dag. Det er ikke alle steder som blir koblet til hverandre i større grad enn tidligere. Noen steder settes det opp nye barrierer og grenser. Det samme gjelder vekst. Mens mange steder opplever sterk økning i aktivitet, stopper det opp andre steder. Denne typen tenkning er det også viktig å ha med seg når man forsøker å forstå global kompleksitet. Så gjelder det bare å finne ut hvordan man skal begrense forskningsfeltet. Man kan ikke utforske alt på en gang, selv ikke når man forsøker å forstå globale forbindelser.

Litteratur:

Barth, Fredrik. 1999.«Comparative Methodologies in the Analysis of Anthropological Data».I J.H. Bowen & R. Peterson (red.): Critical Comparisons in Politics and Culture, 1999: Side 78-89. Cambridge: Cambridge University Press.

Kolshus, Thorgeir. 2011. «The technology of ethnography. An empirical argument against the repatriation of historical accounts». Journal de la Société des Océanistes 133: 34-43
Tsing, Anna. 2005. Friction. An Ethnography of Global Connection. Princeton og Oxford: Prince- ton University Press.