Ja til antropologi i mediedebatter!

24.09.2008
Thea Marie Astrup
 
Ja til antropologi i mediedebatter!

Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Det store spørsmålet som følger oss igjennom livet. Helt fra vi som barn begynte å kategorisere vår egen verden inn i det jeg liker kjempe godt, ikke fullt så godt, det jeg er flink til og ikke fullt så flink til, og det samme spør vi oss selv om når vi sitter med nesene i antropologibøkene på lesesalen. I mitt andre år på bachelor Sosialantropologi er det nettopp dette spørsmålet som går igjen: Hva er det egentlig du blir ved å studere sosialantropologi? Og hva er det studie dreier seg om? Jeg har ofte hatt vanskeligheter med å komme i en dialog med utenforstående mennesker når det gjelder faget antropologi. Ordet kultur kan for en antropologistudent romme helt andre assosiasjoner enn det gjør for mange andre. Foreksempel da jeg slukte mine egne ord i et forsøk på å svare min venninne, som spurte ”er det ikke forskjellige kulturer og urbefolkninger og sånt du lærer om?”

Media er et av de viktigste midlene for å nå ut til mennesker, og mens dagbladet og VG beveger seg mot å bli underholdningsblader faller mye av viktige nyheter bort. Den allmenne mann får ikke med seg fagdebatter på lik linje med samfunnsvitere. Faget vårt dreier seg jo om kontekstavhengig sosiale relasjoner. Kan det være at vi må nå ut med vår kunnskap i andre type kontekster?  At faget bør gjøre seg gjeldene på flere arenaer og andre sammenhenger som er mer tilgjengelig for folk flest.

 

NRKs nye realityserie «Den store reisen» har reist en del debatt hvorpå antropologer har kommet på banen. NRK er opptatt av å skape underholdning for det norske folk, og konseptet som «Den store reisen» vil jeg tro er analogt med mange av nordmenns forventning rundt det eksotiske, spennende og den totale annerledeshet ved et reisemål. Her river mitt antropologiinstinkt inn. Vi vil jo ikke se at media er med på å vedlikeholde skillet mellom oss i vesten (Det virkelige, den rette meningsverden) og det fjerne eksotiske (De primitive, de merkelige og dyriske). Jeg mener at NRK ved å gjenskape et slikt bilde er med på å gjenopplive en type evolusjonistisk teori som burde være forkastet. Dermed ble jeg faktisk ganske oppglødd når det viste seg at NRK fremstiller Waorani- Indianerne som noe de faktisk ikke er, og betaler dem for å kle seg nakne. Det er her at sosialantropologer bør kunne komme inn i debatten å si sin mening (noe de også har gjort). For slik er det jo ved debatter i media, at etter sterke reaksjoner fra flere hold blir det større mulighet for en samfunnsviter å delta.

 

Det har vært stor debatt innenfor faget antropologi om at studie av de andre i virkeligheten har hatt tendens til å dreie seg om studie av oss selv, som i et speilbilde. Jeg ser det slik at NRK har klart å lage et underholdende tv program, hvor det i virkeligheten handler om vår egen tankegang og våre egne forventninger. Det er nettopp dette vi vil bort ifra når vi skal studere det som er totalt annerledes fra oss selv innenfor antropologien. Da jeg så programmet på NRK var det nemlig nordmennenes reaksjoner på det uvante miljøet og kulturen som jeg syntes var underholdende, og kanskje til og med litt flaut.

 

Etter at Ny Tid avslørte at Warorani- indianerne på flere områder var iscenesatt har NRK innrømmet at markedsføringen ble gjort på feil måte. Kringkastingsrådet kom ikke med noe videre kritikk av serien, ettersom NRK tok til seg kritikken om at de burde ha informert om at det var et slags realityprogram og ikke en dokumentarserie. Jeg vil ikke gå for mye inn på hvem sin feil dette var, om det var produksjonselskapet Strix som betalte Waroani- indianerne for å kle av seg i utgangspunktet, eller om det var NRK sin feil som ikke markedsførte programmet riktig og i det hele tatt sender det ut til det norske folk. Det som er interessant for en antropolog, kan være å ta fatt i problematikken rundt hva slags bilder og forestillinger slike programmer er med på å skape i hodene på tv tittere rundt om i Norge. Ved og trekke linjer til vårt syn som antropologer på kulturell mening og sosiale forhold i verden. Slik kan faget vårt gjøre seg gjeldene i en ny diskurs.

 

De fleste mennesker liker å bli underholdt gjennom media og tv, men samtidig liker vi at det som fremstår som sant virkelig er sant. Når det som blir fremstilt som reality er en bløff blir det også sjokkerende for en uvitende tv titter. Det er her at antropologen kan komme på banene, få i gang en dialog med allmennheten, skape et forståelig bilde av hva antropologi faget dreier seg om, og samtidig bidra i en aktuell etisk debatt i og om media. Hvis vi kommer på banen i flere slike debatter, som også min venninne har hørt om, vil det kanskje bli lettere for meg å svare på spørsmål som ”hva er det egentlig du blir?” Og ”hva er det egentlig sosialantropologi dreier seg om?”