Turistindustriens brød og et urfolks død

Ann-Charlotte ”Lotta” Granbom

Blog: www.lottagranbom.blogspot.com

Redigert og oversatt av Tom Bratrud

Thailand har etterhvert utviklet seg til å bli mange skandinaveres turistparadis. Etter tsunamikatastrofen som rammet Sørøst-Asia andre juledag 2004 fikk vi høre at den beste måten å hjelpe den thailandske befolkningen på etter hendelsen, var å vende tilbake dit som turister. Den voksende turismen i Thailand har ført med seg en økt økonomisk velstand på mange av øyene som de solhungrige turister har lagt sin elsk på. De samme øyene er også hjem for en urfolksbefolkning, Urak Lawoi, som opplever en helt annen side av turismeeventyret.

Det er på øyene i det sydvestre Thailand Urak Lawoi lever. Folket, som er et av verdens få gjenlevende jeger- og samlerfolk, omtales som havnomader, ”sea gypsies” eller Chao Ley, og har sitt tilholdssted på nå populære turistdestinasjoner som Phuket, Phi Phi og Ko Lanta. Inntil nylig har Urak Lawoi kunnet fiske, slå temporære leire for strandinnsamlinger, og beholdt andre deler av sin kultur og sitt språk som er distinkt fra det thailandske samfunnet.

Havnomadene Urak Lawoi konfronteres i dag med tre hovedproblemer: 1) brudd på tilgang

til land, 2) konkurranse fra kommersielt fiske som anvender mer effektivt fiskeutstyr, 3) etableringen av marine nasjonalparker som forbyr dem å bo og bevege seg fritt. Disse tre punktene tjener turismen, men undergraver Urak Lawois levemåte og genererer betydelige stressrelaterte problemer for gruppen.Tapet av territorium og naturressurser er den største trusselen. Historisk sett har havsnomadene flyttet dersom leveområdene deres er blitt tatt. Problemet nå er at de ikke lenger har noe sted å dra.

Etter tsunamikatastrofen i desember 2004 har utviklingen gått ekstremt raskt. Vestlige interessenter, thai-kinesere og store firmaer har kjøpt opp land og kontrollerer i dag store deler av Ko Lanta. De store omveltningene tsunamikatastrofen førte med seg, har skapt en ”legal” måte for myndigheter å flytte havsnomader fra lukrative steder ved kysten til mindre attraktive områder. Kristne misjonærer har også inntatt øya og lokker havnomader til å konvertere mot å få nye båter eller båtmotorer. Det politiske makten i området holder på å overtas av utenforstående.

Etter tsunamien har bosetningene ved kysten på visse øyer blitt flyttet flere kilometer bort fra havet. Medisinmannen To Maw Sicken på Ko Lanta forklarer oppgitt at det er lite de kan gjøre med situasjonen ettersom få eier land ved kysten.

De innfødte er blitt lokket bort fra strendene etter tilbud om ”ordentlige” hus, ofte bygd av eternit, med bekvemmeligheter som ferskt vann, tv og kjøleskap – moderniteter de færreste har hatt tilgang til tidligere. Ved min forrige reise til Urak Lawoi i mai 2008, drøye tre år etter tsunamikatastrofen, var det ennå ikke etablert ordentlig vanntilgang i mange av deres nye bosteder.

Ismael på Ko Lanta forteller at ingen hjelp ble gitt av thailandske myndigheter til dem som ville gjenoppbygge sine bosteder ved kysten etter tsunamien, bare til dem som ville flytte derifra. Thailandske myndigheter prioriterte å bygge nye veier mange steder fremfor å gjenoppbygge bosteder for de lokale. Et nytt problem har med dette oppstått for mange; å skaffe midler til å kjøpe motordrevne kjøretøy for å raskt kunne ta seg frem til båtene som er deres fremste inntekstkilde.

Da jeg besøker lokale myndigheter og ber om å få se på hvilke landrettigheter Urak Lawoi har hatt og har i dag, får jeg ikke vite eller se noe. Antropologen Arporn Urkrit som gjorde felstarbeid hos Urak Lawoi på 1980-tallet påstår at papirer som tidligere dokumenterte havsnomadenes landrettigheter har ”forsvunnet”. Urak Lawoi føler seg usikre ovenfor myndighetspersoner. De har sjelden gått mer enn noen år i grunnskolen og vet ikke hvordan samfunnets lover fungerer. Det hersker redsel for arrestasjoner, og de vil unngå konflikter. Dr. Supin Woungbusarakum som har drevet åtte måneders feltarbeid hos Urak Lawoi i Adang Archipelagoog og har hatt ansvar for prosjektet ”Support for Rehabilitation of Tradition Communities Affected by the Tsunami”, finansiert av UNDP/UNESCO, rapporterer at Urak Lawoi ikke tør å protestere av redsel for å bli skutt. Nok, som bor på øya Phi Phi Don, forteller at Urak Lawoier som ikke frivillig flyttet fra strendene på øya og etterlot plass for hotellbyggeri da turismen på øya tok seg opp for to tiår siden, ble skutt til døde.

Turismens inntog har ført med seg betydelige stressfaktorer for Urak Lawoi. Den grunnleggende gruppetilhørigheten for folkets identitet er i ferd med å bli borte med nødvendigheten av individuelt lønnsarbeide i turistindustrien for overlevelse. Dette gjør at gruppen holder på å individualiseres og splittes.Uten utdanning og med en rang lavest i det nye sosiale og økonomiske hierarkiet, har de ingen annen mulighet enn å jobbe som ufaglærte arbeidere med lave lønninger.

Situasjonen for Urak Lawoi er ikke enestående, men snarere et eksempel på hva flere urbefolkninger og andre innfødte i fremvoksende turistdestinasjoner opplever. Urak Lawoi er likevel et eksempel vi bør merke oss spesielt, siden deres hjemområder er blant de mest populære destinasjoner for feriehungrige skandinavere. På denne måten kan mange skandinavere (og andres) voksende krav og forventninger om feriereiser til stadig mer ”eksotiske” strøk lede til Urak Lawoi og andre marginaliserte folkegruppers tap av territorier og sette deres levegrunnlag på spill.